Ingen vil samordnes – Alle ser behovet for tverrfaglig samarbeid: Alle vil samordne, men ingen vil samordnes. Små og isolerte, men optimistiske prosjekter lykkes ikke i et hav av tradisjonell organisering, sier Terje Ogden. Terje Ogden «Jeg må innrømme at jeg har blitt mer kynisk i forhold til tverrfaglig samarbeid.» – Erfaringene fra de siste 20 årene viser at de optimistiske prosjektflaggskipene ikke resulterer i varige endringer etter prosjekttiden. Jeg tror denne utfordringen må løses nasjonalt, hevder Terje Ogden, forskningsleder ved Senter for studier av problematferd og innovativ praksis. Det er utrolig hvor mye voksne kan snakke sammen uten at det kommer barn til gode. Alle ser at det er et skrikende behov for tverrfaglig samarbeid. Vi har store uløste oppgaver som kun kan bli løst gjennom samarbeid. Det gjelder for eksempel rusmisbruk, forebygging av overvekt og spiseproblemer blant barn, store psykiske lidelser blant barn og vanskeligheter med barn som ikke klarer seg bra i skolen eller som blir mobbet. Disse problemene kan ikke finne sin løsning i skolen alene, men må løses av lokalsamfunnet. Samspillet mellom skole, barnevern, psykisk helsetjeneste, politi og fritidstilbud må bli tettere. Mer kynisk – Jeg må innrømme at jeg har blitt mer kynisk i for- hold til tverrfaglig samarbeid. Mye er sagt om denne metoden, men jeg etterlyser resultatene. Ut over prosjektene og prosjekttiden er disse vanskelige å se. I dag vil jeg se nøye på prosjektet før jeg tror på det, sier Ogden. – Første gang jeg støtte på tverrfaglig samarbeid var i 1980, i forbindelse med det såkalte Buskerudprosjektet, Sosialdepartementets alternativ til fengsling av ungdom. Nye samarbeidsorganer ble dannet mellom helse, sosial og skole rettet mot utsatte ungdommer. Prosjektet brøt etter hvert sammen, forteller Ogden. Lenge ble det så fokusert på at taushetsplikten var den store barrieren for å lykkes. Så ble «Prosjekt Alternativ organisering av barnevernet» iverksatt for å overkomme skrankene som reglene om taushetsplikt satte for samarbeid i forvaltningen. Prosjektet endret ikke på samarbeidsformene. Hunden lå begravet et annet sted. Så rettet fokuset seg mot registeransvaret. Også her ble et prosjekt satt ut i livet, Saupstadprosjektet i Trondheim, der det ble etablert en felles registeransvarlig for barnevernet og PP-tjenesten. Heller ikke det var nok. Senere kom Hedmarkprosjektet, om samarbeid mellom hjem og skole, og Prosjekt for samordning av forebyggende tiltak med aetat, trygdeetaten og sosialkontorene i offentlige servicekontor. Felles for disse prosjektene var at straks midlene ble trukket tilbake, forvitret samarbeidsstrukturene. Mislykket brobygging – Generelt kan man si at forsøk på å bygge broer over etatsgrenser ikke har vært vellykket. Grenselinjene er for markerte. Grenseovergangene voktes av profesjonsgrupper og andre som ikke ser seg tjent med et mer forpliktende samarbeid. Motsetningene strekker seg langt inn i departementskorridorene. Man kunne istedenfor tenke seg at det fantes en dør inn til de kommunale tjenestene, slik at brukerne kunne henvende seg ett sted og slippe å gå fra kontor til kontor, forklarer Ogden. – Rigide strukturer hindrer tverrfaglig samarbeid. Mens politikeren har ønsket seg generalister i de kommunale tjenestene, har profesjonene satset på spesialistutdanninger. Det er både lønnsmessige og statusmessige fordeler knyttet til spesialisering, men de gjør det vanskelig å samarbeide. Revirkampen mellom profesjoner som psykologer, sosionomer og pedagoger handler om å beskytte egne posisjoner og arbeidsoppgaver, mener Ogden. Lovgrunnlaget hindrer også samarbeid, fordi etatene styres av forskjellige lover, og de lovpålagte opp 14 TVERRFAGLIG SAMARBEID  temahefte-01