og mestrer. Når kodene for ferdigheter blir vekket av
minner og positive følelser. Dette er musikkens
hemmelighet. Dørene til Hjørdis’ liv åpnes på vid
vegg i denne dansen. Strø noen roser på den vei du
vandrer. Hjørdis gir meg et forsiktig smil. Kanskje har
jeg strødd noen roser på hennes vei ved å gjenoppvekke
i denne stunden alt det hun hadde da hun var
på høyden. Rikdommen i hennes liv, slik det folder
seg ut i disse få minuttene der tiden står stille. Hjørdis
strør i alle fall noen roser på min vei. Men vær forsiktig,
hun holder god avstand og holder grensene.
Der Hjørdis er ærbar og forsiktig innenfor mann/
kvinne-spillet, er imidlertid Gunhild et råskinn. 92 år
og den eneste tippoldemoren på huset. Nett, sirlig og
verdig. Men det mest hemningsløst flørtende blikk
jeg i mine levedager kan erindre å ha møtt. Filmstjerner
og supermodeller bør sette seg på skolebenken på
demensavdelingen ved VBS. Jeg blir mo i knærne og
må se vekk. Gunhild har noe som nesten er gått tapt
i vår moderne, sexfikserte tidsalder: Evnen til å betjene
den urgamle dansen mellom mann og kvinne; det
skjelmske blikket, glimtet i øynene, et lite kast med
nakken – antydningens kunst. Avstanden bevares.
Gunhild kan denne kommunikasjonen, like godt som
hun fortsatt kan danse alt fra vals via foxtrot til swing.
Er dette blant de elementene som holder henne forbløffende
ung og vital?
Olga smiler og tramper takten. Hun klarer ikke
lenger reise seg, men den ene foten som har førlighet,
gir klar beskjed om at musikken faller i smak. På
fint fagspråk heter denne automatiske fottrampingen
spinothalamisk refleks. Det vet ikke Olga, men kroppen
hennes vet det: her er det en rytme som tar tak i
meg, som gjør noe med meg. Smilet kommer fram,
sevjen stiger, noe som har sovnet hen, våkner til liv
igjen.
Sangen og musikken sitter i kroppene våre, lenge
etter at vårt sårbare intellekt må gi tapt. Her når vi
et universelt språk. Hilmar er dypt dement, men når
Anders trår til med Millom bakkar og berg er kløften
mellom oss borte. Både Hilmar og jeg har vår gener
i det forblåste, forslitte ytre Vestland, der nordmannen
hev funne sin heim i tusentalls år. Vi forenes i en
felles arv et øyeblikk, der følelser og bilder vekkes av
de kjente strofene. Jeg vet ikke om den avsluttende
linjen
kan han ingen stad venare sjå
vekker de samme bilder i Hilmar som i mitt eget
indre. Men det sjeldne smilet som vokser langsomt
fram fra hans vanlige forvirrede uttrykk, er et tydelig
tegn på at den kjente sangen og fellesskapet rundt
den, har fremkalt det som ifølge den avdøde demensguruen
Tom Kitwood er det viktigste målet for all
demensomsorg: Velvære.
Kan ikke mye av det musikken gir oss, også sammenfattes
i dette ordet?
Musikk kan hjelpe oss ut av hjelpeløsheten.
Musikk kan fylle oss og tømme oss, rense oss og
bygge oss. De senere århundrer i vår kultur har
musikk og medisinsk behandling i stor grad vært
atskilt.
Mye tyder på at musikken er på vei inn som støttebehandling,
som et enkelt og tilgjengelig verktøy
som kan brukes ved de fleste plager, som er billig,
enkelte å ta i bruk, og har lite bivirkninger.
Som alle andre tiltak må det tilpasses den
enkelte.
Når vi snakker om næring, tenker vi ofte på mat.
Det vi ikke alltid tenker på, er at nyere forskning har
vist hvor stor grad av stimulering våre sanser trenger
for å være sunne og fungere optimalt. Musikk kan
være næring for våre sanser og på sin måte være like
20
KREATIV
OMSORG
temahefte-06