og mestrer. Når kodene for ferdigheter blir vekket av minner og positive følelser. Dette er musikkens hemmelighet. Dørene til Hjørdis’ liv åpnes på vid vegg i denne dansen. Strø noen roser på den vei du vandrer. Hjørdis gir meg et forsiktig smil. Kanskje har jeg strødd noen roser på hennes vei ved å gjenoppvekke i denne stunden alt det hun hadde da hun var på høyden. Rikdommen i hennes liv, slik det folder seg ut i disse få minuttene der tiden står stille. Hjørdis strør i alle fall noen roser på min vei. Men vær forsiktig, hun holder god avstand og holder grensene. Der Hjørdis er ærbar og forsiktig innenfor mann/ kvinne-spillet, er imidlertid Gunhild et råskinn. 92 år og den eneste tippoldemoren på huset. Nett, sirlig og verdig. Men det mest hemningsløst flørtende blikk jeg i mine levedager kan erindre å ha møtt. Filmstjerner og supermodeller bør sette seg på skolebenken på demensavdelingen ved VBS. Jeg blir mo i knærne og må se vekk. Gunhild har noe som nesten er gått tapt i vår moderne, sexfikserte tidsalder: Evnen til å betjene den urgamle dansen mellom mann og kvinne; det skjelmske blikket, glimtet i øynene, et lite kast med nakken – antydningens kunst. Avstanden bevares. Gunhild kan denne kommunikasjonen, like godt som hun fortsatt kan danse alt fra vals via foxtrot til swing. Er dette blant de elementene som holder henne forbløffende ung og vital? Olga smiler og tramper takten. Hun klarer ikke lenger reise seg, men den ene foten som har førlighet, gir klar beskjed om at musikken faller i smak. På fint fagspråk heter denne automatiske fottrampingen spinothalamisk refleks. Det vet ikke Olga, men kroppen hennes vet det: her er det en rytme som tar tak i meg, som gjør noe med meg. Smilet kommer fram, sevjen stiger, noe som har sovnet hen, våkner til liv igjen. Sangen og musikken sitter i kroppene våre, lenge etter at vårt sårbare intellekt må gi tapt. Her når vi et universelt språk. Hilmar er dypt dement, men når Anders trår til med Millom bakkar og berg er kløften mellom oss borte. Både Hilmar og jeg har vår gener i det forblåste, forslitte ytre Vestland, der nordmannen hev funne sin heim i tusentalls år. Vi forenes i en felles arv et øyeblikk, der følelser og bilder vekkes av de kjente strofene. Jeg vet ikke om den avsluttende linjen kan han ingen stad venare sjå vekker de samme bilder i Hilmar som i mitt eget indre. Men det sjeldne smilet som vokser langsomt fram fra hans vanlige forvirrede uttrykk, er et tydelig tegn på at den kjente sangen og fellesskapet rundt den, har fremkalt det som ifølge den avdøde demensguruen Tom Kitwood er det viktigste målet for all demensomsorg: Velvære. Kan ikke mye av det musikken gir oss, også sammenfattes i dette ordet? Musikk kan hjelpe oss ut av hjelpeløsheten. Musikk kan fylle oss og tømme oss, rense oss og bygge oss. De senere århundrer i vår kultur har musikk og medisinsk behandling i stor grad vært atskilt. Mye tyder på at musikken er på vei inn som støttebehandling, som et enkelt og tilgjengelig verktøy som kan brukes ved de fleste plager, som er billig, enkelte å ta i bruk, og har lite bivirkninger. Som alle andre tiltak må det tilpasses den enkelte. Når vi snakker om næring, tenker vi ofte på mat. Det vi ikke alltid tenker på, er at nyere forskning har vist hvor stor grad av stimulering våre sanser trenger for å være sunne og fungere optimalt. Musikk kan være næring for våre sanser og på sin måte være like 20 KREATIV OMSORG temahefte-06