Mulighet til seksualliv Noe av det viktigste vi som tjenesteytere kan gjøre for mennesker med utviklingshemming, er å skape et seksualvennlig miljø. Alle ansatte kan hjelpe klientene et stykke på vei. Av BENtE StRømBERg, vernepleierstudent ved Høgskolen i Akershus. Seksualitet for mennesker med utviklingshemming blir lite vektlagt i den helseog sosialfaglige utdanningen og ved tjenestesteder for denne målgruppen. Jeg vil med utgangspunkt i Plissitmodellen vise hvordan vi kan tilrettelegge for at mennesker med utviklingshemming får tilgang til et seksualliv. Klinisk sexolog Grethe Rønvik sier at hjelpeapparatet rundt utviklingshemmede bør snakke om kropp og sex med tjenestemottakerne. Hun påpeker at det først er når hjelpeapparatet oppdager seksuelle problemer, at de tar kontakt med spesialisthelsetjenesten (1). Individuell plan Personer med langvarige og sammensatte behov for tjenester, har rett til en individuell plan. Planen skal sikre at klienten får et helhetlig tilbud, og den skal inneholde alle de tjenester personene har bruk for. Den skal bidra til en langsiktig og helhetlig tenkning i forhold til personers behov og gi økt trygghet og forutsigbarhet. Seksualitet og retten til et privatliv er ofte ikke tatt med i den individuelle planen (2). Å få dette inn i planen kan bidra til at det blir et tema i boliger uavhengig om det er et problem eller ikke. Plissit-modellen Der klienter har behov for hjelp i forhold til seksualitet og samliv, vil det dukke opp mange problemstillinger. Tjenesteytere kan være redd for å overskride moralske eller juridiske grenser (3). Undervisning om seksualitet og seksualfunksjoner bør derfor inngå som vesentlige elementer i helseog sosialfaglige utdanninger, både medisinsk, sosialt og psykologisk. All drøfting rundt klientens seksualitet må utføres på vedkommendes egne premisser og ut fra deres behov. Det bør også tas historiske og kulturelle hensyn for å vise toleranse for andres oppfattelse av sek sualitet. I tillegg til at tjenesteyterne trenger fagkompetanse, bør den hjelp som tilbys, avgrenses av den enkelte tjenesteyters trygghet på egne seksuelle grenser, holdninger og verdier. Sexologene Jack Annon og C. H. Robinson utviklet på 1970tallet den pedagogiske Plissitmodellen (figur 1). Denne modellen illustrerer ulike nivåer i fagperso nellets møte med seksuelle problemstillinger (4). LI P SS IT P – (Permission given). Gi tillatelse til å bringe emnet på banen. Tilrettelegge for et privatliv. Tjenesteytere bidrar til å skape et seksualvennlig miljø og tilkjennegir at de kan prate om seksualitet hvis bruker ønsker det. LI – (Limited Information). Gi generell undervisning. Tjenesteyter gir relevante opplysninger, råd og veiledning i forbindelse med de seksuelle problemer og behov som klienten gir uttrykk for eller som blir kartlagt. SS – (Spesific Suggestions). Gi direkte råd til klienten om hvordan spesifikke seksuelle problemer kan løses. Råd ved for eksempel bruk av hjelpemidler og opplæring i selvstendig bruk av disse. Her kreves mer kompetanse av rådgiver. IT – (Intensiv Therapy). Krever spisskompetanse. Behandler hjelper direkte med en metode til å få klientens seksuelle behov dekket, som for eksempel håndledelse ved bruk av hjelpemidler. Dette betyr også iblant en mer permanent bistand. Oppfølging av klienten ved seksuelle overgrep kan også være aktuelt. Hvis tjenesteyterne har behov for bistand i forhold 20 kjærlighetens landskap temahefte-09