Mulighet til seksualliv
Noe av det viktigste vi som tjenesteytere kan gjøre for mennesker
med utviklingshemming, er å skape et seksualvennlig miljø.
Alle ansatte kan hjelpe klientene et stykke på vei.
Av BENtE StRømBERg, vernepleierstudent ved Høgskolen i Akershus.
Seksualitet for mennesker med utviklingshemming
blir lite vektlagt i den helseog
sosialfaglige utdanningen
og ved tjenestesteder for denne målgruppen.
Jeg vil med utgangspunkt i Plissitmodellen
vise hvordan
vi kan tilrettelegge for at mennesker med utviklingshemming
får tilgang til et seksualliv.
Klinisk sexolog Grethe Rønvik sier at hjelpeapparatet
rundt utviklingshemmede bør snakke om
kropp og sex med tjenestemottakerne. Hun påpeker
at det først er når hjelpeapparatet oppdager seksuelle
problemer, at de tar kontakt med spesialisthelsetjenesten
(1).
Individuell plan
Personer med langvarige og sammensatte behov for
tjenester, har rett til en individuell plan. Planen skal
sikre at klienten får et helhetlig tilbud, og den skal
inneholde alle de tjenester personene har bruk for.
Den skal bidra til en langsiktig og helhetlig tenkning
i forhold til personers behov og gi økt trygghet og
forutsigbarhet.
Seksualitet og retten til et privatliv er ofte ikke tatt
med i den individuelle planen (2). Å få dette inn i
planen kan bidra til at det blir et tema i boliger uavhengig
om det er et problem eller ikke.
Plissit-modellen
Der klienter har behov for hjelp i forhold til seksualitet
og samliv, vil det dukke opp mange problemstillinger.
Tjenesteytere kan være redd for å overskride
moralske eller juridiske grenser (3). Undervisning om
seksualitet og seksualfunksjoner bør derfor inngå som
vesentlige elementer i helseog
sosialfaglige utdanninger,
både medisinsk, sosialt og psykologisk.
All drøfting rundt klientens seksualitet må utføres
på vedkommendes egne premisser og ut fra deres
behov. Det bør også tas historiske og kulturelle hensyn
for å vise toleranse for andres oppfattelse av sek
sualitet. I tillegg til at tjenesteyterne trenger fagkompetanse,
bør den hjelp som tilbys, avgrenses av den
enkelte tjenesteyters trygghet på egne seksuelle grenser,
holdninger og verdier.
Sexologene Jack Annon og C. H. Robinson utviklet
på 1970tallet
den pedagogiske Plissitmodellen
(figur
1). Denne modellen illustrerer ulike nivåer i fagperso
nellets møte med seksuelle problemstillinger (4).
LI
P
SS
IT
P – (Permission given). Gi tillatelse til å bringe
emnet på banen. Tilrettelegge for et privatliv. Tjenesteytere
bidrar til å skape et seksualvennlig miljø og
tilkjennegir at de kan prate om seksualitet hvis bruker
ønsker det.
LI – (Limited Information). Gi generell undervisning.
Tjenesteyter gir relevante opplysninger, råd og
veiledning i forbindelse med de seksuelle problemer
og behov som klienten gir uttrykk for eller som blir
kartlagt.
SS – (Spesific Suggestions). Gi direkte råd til klienten
om hvordan spesifikke seksuelle problemer kan
løses. Råd ved for eksempel bruk av hjelpemidler og
opplæring i selvstendig bruk av disse. Her kreves mer
kompetanse av rådgiver.
IT – (Intensiv Therapy). Krever spisskompetanse.
Behandler hjelper direkte med en metode til å få klientens
seksuelle behov dekket, som for eksempel
håndledelse ved bruk av hjelpemidler. Dette betyr
også iblant en mer permanent bistand. Oppfølging av
klienten ved seksuelle overgrep kan også være aktuelt.
Hvis tjenesteyterne har behov for bistand i forhold
20 kjærlighetens landskap
temahefte-09