Også kvinner med utviklingshemning drømmer om egne barn. Det er vanskelig å velge bort muligheten. Mange gjør det likevel når de forstår hva det innebærer å bli mor. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Må velge bort barn Drømmen om barn er et sårt og vanskelig tema for mennesker med utviklingshemning og deres omsorgspersoner. Noen av henvisningene til habiliteringstjenestene dreier seg nettopp om at kvinner med utviklingshemning ønsker å bli gravide og å få barn. Grethe Rønvik, spesialist i klinisk sexologi ved Habiliteringsteamet for voksne ved Nordlandssykehuset, mener det er tre hovedgrunner til at personer med utviklingshemning bør få undervisning i kroppsbevissthet og seksualitet. Med opplæring, rådgivning og veiledning kan mange av dem få et langt bedre seksualliv enn uten. Like viktig er det at kunnskap og økt bevissthet på grensesetting reduserer risikoen for at de blir offer for andres overgrep. – Og ikke minst: Vi må hjelpe mennesker med utviklingshemning til å forstå at de kan leve et godt liv selv om de velger å ikke få egne barn, sier Rønvik. Barn gir status – Kvinner med utviklingshemning ønsker barn av samme grunner som andre kvinner. Men i tillegg kommer at de vil være som oss andre og bli betraktet som vanlige, voksne mennesker, mener Rønvik. Ei gravid dame eller ei som triller på ei barnevogn, tiltrekker seg mye positiv oppmerksomhet. Etter mange samtaler med utviklingshemmede kvinner som ønsker å bli mor, tror Rønvik at mange av dem ubevisst ønsker å trekke oppmerksomheten bort fra eget hjelpebehov. – Et svangerskap og et barn gir økt status, og ønsket oppmerksomhet erstatter uønsket. Bistand til barnet Rønvik tror ikke livet til en kvinne med utviklingshemning eller et par hvor begge har utviklingshemning blir bedre med barn enn uten. – De som har lettere utviklingshemning og lite hjelpebehov, lever et selvstendig liv. Hvis de får barn, kan de ikke lenger regne med å leve i fred. Foreldre med kognitiv svikt er ikke i stand til å dekke alle barnets behov, og noen kan heller aldri lære det. Derfor vil hjemmet deres stadig bli invadert av personalet som må gi bistand til barnet, og de unge foreldrene vil kanskje oppleve at de lever under streng kontroll. Ikke god nok omsorg Selv om omsorgsfulle hjelpere kan kompensere noe for foreldrenes manglende muligheter til å ta vare på barnet, er Rønvik overbevist om at et barn ikke kan få det godt nok hvis foreldrene har utviklingshemning. Hun understreker likevel at alle har rett til en individuell vurdering av sine omsorgsevner. – Mellom 20 og 40 prosent av barn av foreldre med utviklingshemning blir selv født med en utviklingshemning. Men uansett om barnet har en kognitiv svikt eller ikke, er ikke foreldrene i stand til å gi god nok respons på barnets initiativ. Vi kan ikke vente at mennesker med utviklingshemning skal sette barnas behov i sentrum. Men den evnen er faktisk nødvendig for at barnet skal få det godt, sier Rønvik. Hun opplyser at vanlige trekk ved barn som vokser opp hos foreldre med utviklingshemning, er tilbaketrekning og passivitet, lærevansker, kontaktog tilknytningsproblemer, språkvansker og dårlig selvbilde. De er videre svært utsatt for mobbing og mishandling. – De fleste foreldre med utviklingshemning blir fratatt omsorgen for barna. Og det er en enda større sorg enn det å ikke bli foreldre. Kan leve godt uten barn Rønvik understreker at mennesker med utviklingshemning som ønsker barn, må bli møtt med respekt og forståelse. 2 kjærlighetens landskap temahefte-09