akTUELL viTEn
terhjemsoppholdene som har vært mest vellykket
i prosjektet, har vart i 4-5 år, med påfølgende helgebesøk
med et gutte- og jenterom som står ledig.
I følge ungdommene har de voksne oppmuntret
og stilt krav til dem om å gå på skole, støttet
dem i å være i en arbeidssituasjon, og til å øve seg
i ulike former for aktiviteter. De har jobbet sammen.
De har både satt grenser for det som betraktes som
negativ atferd og gitt støtte til positiv atferd. For
ungdommene har det vært viktig at de voksne har
hatt tålmodighet med dem, at de er blitt lyttet til,
og at de har kunnet glede seg sammen over små
fremskritt. Ungdommene vil gjerne oppleve seg
verdsatt og sett, som forskeren Urie Bronfenbrenner
så klart har formulert: «Somebody has to be
crazy about that kid!» (Bronfenbrenner, 1976).
Trening i hverdagslivet og fritidsaktiviteter
Ikke bare relasjonene til de voksne er viktig i disse
tiltakene. Også ulike hverdagsaktiviteter blir vektlagt.
Det handler om å trene seg til å leve en organisert
hverdag, som å stå opp i rimelig tid, spise
frokost og komme seg på skolen eller arbeid. Det
handler også om å drive med gjøremål i fritida,
som å hugge ved, stelle dyra (hvis det er gårdsbruk),
og utføre oppgaver sammen med fellesskapet
som å lage mat, vaske opp og gjøre rent. Og
ikke minst mer lystbetonte opplevelsesaktiviteter,
som å kjøre slalåm, seile, dra på turer, gå på kino,
spille bowling, gå på kafe. Det handler også om å
ha samtaler når det faller seg slik, holde seg orientert
om daglige nyheter i media, og å gjøre hyggelige
ting sammen.
Miljøskifte
Det å bli stoppet i sin lovbruddsaktivitet på et så
tidlig tidspunkt som mulig, før tilhørigheten til de
jevnaldrende som driver med ulovlige aktiviteter
er blitt for sterk, har betydning. Likeså før kroppen
har vent seg til den rastløse aktiviteten som ofte
hører sammen med det å være på «tokt», og før
identifiseringen med gjengens verdier og normer
har festnet seg for sterkt. Intervjumaterialet viser
at de som hadde problematferd allerede på barnetrinnet,
har hatt mindre sjanser til å komme inn i
et positivt spor enn de som først startet med problematferd
i ungdomsskolen. Problematferd kan
også ses som en vane. Handlingsmønstre som er
godt innlært, er også vanskeligere å endre.
Systematisk oppfølging
Et viktig element er i og for seg ikke spesielt knyttet
til fosterhjem og kollektiver, men disse tiltaks
valgene har gjort det mer mulig. Dette dreier seg
om en systematisk planlagt oppfølging etter utflytting
fra fosterhjemmet eller ruskollektivet. Å tro at
ungdommer med denne belastende oppveksten
og den alvorlige problematferden skal klare seg
alene etter fylte 18 år er en illusjon, selv om de har
endret atferd. For å si det på en annen måte, gjennomføring
av barnevernstiltaket i seg selv over to
til tre år er bare halve jobben. Gradvis utflytting
med organisering av fritidsaktiviteter, telefoner,
besøk, og eventuelt støttekontaktordninger er nødvendig.
Mine intervjupersoner forteller om hvor
vanskelig, for ikke å si umulig, det var å komme
tilbake til lokalmiljøet og holde seg rusfri etter et
kollektivopphold eller institusjonsopphold, hvis
de ikke hadde noen der som «trakk dem i den riktige
retningen». Fosterforeldrene og ruskollektivlederne
har vært pådrivere i forhold til barneverntjenesten
når det gjelder en systematisk oppfølging.
Forandringer tar tid
De kan knyttes til ulike handlinger, hendelser og
sammenfall av hendelser i livet. Behandlingstiltakene
har i en del tilfeller gitt muligheter, i andre
ikke. Effektforskning med relativt korte tidsperspektiv
har sine begrensninger. Denne studien viser
at i en endringsprosess mot å leve et tilpasset
liv, er erfaringene at mange får tilbakeskritt, men
ikke nødvendigvis blir i denne situasjonen. Det avhenger
blant annet av hvem som er deres betydningsfulle
andre, og av hvilket nettverk de har. Det
avhenger også av hvilke erfaringer de har gjort
med skole, arbeid, fritidsaktiviteter og fravær av
rusbruk. Positive erfaringer med å klare å få ting
til kan en bygge på i fremtiden, selv om en har hatt
vanskelige perioder i mellomtiden.
Den skrittvise utviklingen og endringen mot
en tilpasset måte å leve på skjer ikke over natten,
men over tid, over flere år. Den gradvise mestringen
av hverdagene, med utviklingsstøtte fra betydningsfulle
andre, gir mulighet for endring og utvikling
av viljen til å endre atferd, verdier og holdninger,
synet på seg selv, og dermed for konstruksjon
av en identitet som «vanlig», med «uvanlige»
erfaringer. Etter hvert vil denne endringen også
gjøre det mulig å være en attraktiv person for en
partner uten rusproblemer. Et slikt forhold vil kunne
skape stabilitet og åpne veien til en ny arena,
med partnerens venner som en gjør til sine, og et
nytt familienettverk. Dette vil igjen være med på å
øke forpliktelsene, styrke de sosiale båndene og
slik hindre «sprekker» og tilbakefall.
«somebody has
to be crazy about
that kid!»
Urie Bronfenbrenner
litteratur
< helgeland, ingeborg marie.
2007. Unge med alvorlige
atferdsvansker blir voksne.
hvordan kommer de inn i et
positivt spor? Unipub, Oslo.
< helgeland, ingeborg marie.
2007. Barnevernet og fattig
dom. i norges barnevern. nr. 1
fra avmakt til handlekraft 1
temahefte-11