akTUELL viTEn terhjemsoppholdene som har vært mest vellykket i prosjektet, har vart i 4-5 år, med påfølgende helgebesøk med et gutte- og jenterom som står ledig. I følge ungdommene har de voksne oppmuntret og stilt krav til dem om å gå på skole, støttet dem i å være i en arbeidssituasjon, og til å øve seg i ulike former for aktiviteter. De har jobbet sammen. De har både satt grenser for det som betraktes som negativ atferd og gitt støtte til positiv atferd. For ungdommene har det vært viktig at de voksne har hatt tålmodighet med dem, at de er blitt lyttet til, og at de har kunnet glede seg sammen over små fremskritt. Ungdommene vil gjerne oppleve seg verdsatt og sett, som forskeren Urie Bronfenbrenner så klart har formulert: «Somebody has to be crazy about that kid!» (Bronfenbrenner, 1976). Trening i hverdagslivet og fritidsaktiviteter Ikke bare relasjonene til de voksne er viktig i disse tiltakene. Også ulike hverdagsaktiviteter blir vektlagt. Det handler om å trene seg til å leve en organisert hverdag, som å stå opp i rimelig tid, spise frokost og komme seg på skolen eller arbeid. Det handler også om å drive med gjøremål i fritida, som å hugge ved, stelle dyra (hvis det er gårdsbruk), og utføre oppgaver sammen med fellesskapet som å lage mat, vaske opp og gjøre rent. Og ikke minst mer lystbetonte opplevelsesaktiviteter, som å kjøre slalåm, seile, dra på turer, gå på kino, spille bowling, gå på kafe. Det handler også om å ha samtaler når det faller seg slik, holde seg orientert om daglige nyheter i media, og å gjøre hyggelige ting sammen. Miljøskifte Det å bli stoppet i sin lovbruddsaktivitet på et så tidlig tidspunkt som mulig, før tilhørigheten til de jevnaldrende som driver med ulovlige aktiviteter er blitt for sterk, har betydning. Likeså før kroppen har vent seg til den rastløse aktiviteten som ofte hører sammen med det å være på «tokt», og før identifiseringen med gjengens verdier og normer har festnet seg for sterkt. Intervjumaterialet viser at de som hadde problematferd allerede på barnetrinnet, har hatt mindre sjanser til å komme inn i et positivt spor enn de som først startet med problematferd i ungdomsskolen. Problematferd kan også ses som en vane. Handlingsmønstre som er godt innlært, er også vanskeligere å endre. Systematisk oppfølging Et viktig element er i og for seg ikke spesielt knyttet til fosterhjem og kollektiver, men disse tiltaks valgene har gjort det mer mulig. Dette dreier seg om en systematisk planlagt oppfølging etter utflytting fra fosterhjemmet eller ruskollektivet. Å tro at ungdommer med denne belastende oppveksten og den alvorlige problematferden skal klare seg alene etter fylte 18 år er en illusjon, selv om de har endret atferd. For å si det på en annen måte, gjennomføring av barnevernstiltaket i seg selv over to til tre år er bare halve jobben. Gradvis utflytting med organisering av fritidsaktiviteter, telefoner, besøk, og eventuelt støttekontaktordninger er nødvendig. Mine intervjupersoner forteller om hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det var å komme tilbake til lokalmiljøet og holde seg rusfri etter et kollektivopphold eller institusjonsopphold, hvis de ikke hadde noen der som «trakk dem i den riktige retningen». Fosterforeldrene og ruskollektivlederne har vært pådrivere i forhold til barneverntjenesten når det gjelder en systematisk oppfølging. Forandringer tar tid De kan knyttes til ulike handlinger, hendelser og sammenfall av hendelser i livet. Behandlingstiltakene har i en del tilfeller gitt muligheter, i andre ikke. Effektforskning med relativt korte tidsperspektiv har sine begrensninger. Denne studien viser at i en endringsprosess mot å leve et tilpasset liv, er erfaringene at mange får tilbakeskritt, men ikke nødvendigvis blir i denne situasjonen. Det avhenger blant annet av hvem som er deres betydningsfulle andre, og av hvilket nettverk de har. Det avhenger også av hvilke erfaringer de har gjort med skole, arbeid, fritidsaktiviteter og fravær av rusbruk. Positive erfaringer med å klare å få ting til kan en bygge på i fremtiden, selv om en har hatt vanskelige perioder i mellomtiden. Den skrittvise utviklingen og endringen mot en tilpasset måte å leve på skjer ikke over natten, men over tid, over flere år. Den gradvise mestringen av hverdagene, med utviklingsstøtte fra betydningsfulle andre, gir mulighet for endring og utvikling av viljen til å endre atferd, verdier og holdninger, synet på seg selv, og dermed for konstruksjon av en identitet som «vanlig», med «uvanlige» erfaringer. Etter hvert vil denne endringen også gjøre det mulig å være en attraktiv person for en partner uten rusproblemer. Et slikt forhold vil kunne skape stabilitet og åpne veien til en ny arena, med partnerens venner som en gjør til sine, og et nytt familienettverk. Dette vil igjen være med på å øke forpliktelsene, styrke de sosiale båndene og slik hindre «sprekker» og tilbakefall. «somebody has to be crazy about that kid!» Urie Bronfenbrenner litteratur < helgeland, ingeborg marie. 2007. Unge med alvorlige atferdsvansker blir voksne. hvordan kommer de inn i et positivt spor? Unipub, Oslo. < helgeland, ingeborg marie. 2007. Barnevernet og fattig dom. i norges barnevern. nr. 1 fra avmakt til handlekraft 1 temahefte-11