I mange av velferdsstatens hjelpende institusjoner er makten tvetydig. Et tiltak som hjelper kan inneholde mye maktanvendelse. Men det har blitt vanskeligere å drøfte makt- anvendelse når det er hjelpen som fremholdes. ubehaget ved maktutøvelse Barneverntjenestens mulighet til å gripe inn når et barn lider overlast provoserer og skremmer. Dette kom tydelig fram på et arbeidsseminar som drøftet samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Under seminaret foregikk det to interessante diskusjoner: Den ene diskusjon ble ført an av psykiatrien som ikke ville være en del av hva jeg kaller den åpne makten som utøves overfor foreldrene, og som tilligger barnevernet. I den andre diskusjonen var barnevernet opptatt av å fremstille seg selv som en instans som hjelper og som helst vil hjelpe. Det var viktig for barnevernstjenesten å overbevise psykiatrien at det bare var nødstilfeller som endret barnvernsarbeidere fra hjelpearbeidere til maktutøvere. Psykiatriens frivillighet Psykiatrien hadde tidligere melderett, nå har de fått meldeplikt til barnevernet, noe som blir oppfattet som langt mer forpliktende enn det mange behandlere ønsker. Diskusjonen handlet om å finne en mulighet for en henvendelse som ikke utløste barnevernets plikt til undersøkelse. Psykiatrien ville ikke være en del av «maktapparatet» som det ble antydet. Poenget her er at barne- og ungdomspsykiatrien betraktet barnevernet som en instans med makt. Selv baserer de seg på frivillighet i behandling, og oppfatter ikke seg selv som maktutøvere. De oppfattet seg selv som ivaretagende i forhold til barn og familier. Hjelp uten makt Barnevernsarbeidere la fram mange eksempler på hvordan de hjalp barn og familier. Sett fra deres side var en for sen kontakt med barneverntjenesten grunnen til at barnverntjenesten ikke kunne yte hjelp, men i stedet måtte bruke makt overfor foreldrene. Med andre ord at de ikke kunne ivareta familien. Jeg oppfattet diskusjon fra barneverntjenestens side som om barneverntjenesten unnskyldte seg for at de noen ganger ble nødt til å bruke makt, enten ved å ha pålagte tilsyn eller ved å overta omsorgen for et barn. De ønsket å bli kvitt forestillingen om barneverntjenesten som en maktutøvende instans. Hvem har makt? Fra et vitenskapelig sosiologisk perspektiv var møtet mellom de to yrkesgrupper interessant. Begge instansene har vært analysert ut fra et maktperspektiv over flere tiår – og psykiatrien mer enn barneverntjenesten. Hvordan kunne barne- og ungdomspsykiatrien 22 fra avmakt til handlekraft temahefte-11