LEDER Kontorfaget må oppvurderes Sekretæryrket forutsetter kompetanse. Og sekretærene, konsulentene, saksbehandlerne – kjært barn har mange navn – trenger, som alle andre yrkesgrupper, faglig påfyll og videreutdanning. Mange arbeidsplasser kunne faktisk ikke klart seg uten sine kontoransatte. Disse tingene høres selvfølgelige ut, men er det slett ikke. For hvordan skal vi ellers tolke det faktum at mange ledere ikke aner hva de kontoransatte driver med, langt mindre har noen plan for kursing eller faglig utvikling? Eller det faktum at en rekke sykehus har skilt ut og privatisert føring og skanning av sykehusjournaler? Vi er alle enige om at uten legene, sykepleierne og hjelpepleierne stopper sykehusene. Men også helsesekretærenes arbeidsoppgaver er nødvendige og en del av kjernevirksomheten i helsenorge. Uten sekretærene ville ikke journaler blitt skrevet og hentet fram ved behov. Telefoner og henvendelser ville ikke blitt besvart. Epikriser, henvisninger og innkallinger ville ikke blitt tatt hånd om. Regnskaper ville ikke blitt oppdatert, møter ville ikke blitt sammenkalt og referater ville ikke blitt ført. Forsker og tidligere kontoransatt Siri Jensen sier i et intervju i dette temaheftet at kontoransattes kompetanse og samspill med andre faggrupper langt på vei dreier seg om usynlig arbeid og ikke anerkjent kompetanse. De kontoransatte blir ofte betraktet som hjelpere i forhold til andre kjernegrupper – det være seg leger, lærere eller ledere – og blir ikke respektert som viktige og likeverdige brikker i samspillet på en arbeidsplass. Selve sekretærbegrepet ser ut til å være på vikende front. Sekretærene flykter fra denne tittelen, og avanserer til konsulenter, førstekonsulenter, saksbehandlere, kontorledere eller lederassistenter. På mange arbeidsplasser er dette tilsynelatende den eneste måten å bli yrkesmessig verdsatt på, med dertil økt respekt og status, høyere lønn, faglig utvikling og mer varierte arbeidsoppgaver. Ett er sikkert; om sekretærene forsvinner, blir ikke arbeidsoppgavene deres borte. De vil være like viktige i framtida som i dag. Derfor er det nødvendig å møte de faglige utfordringene på en selvsikker måte. Kontoransatte trenger å bli seg bevisst sin egen kompetanse, slik at de også kan gjøre sitt omland oppmerksom på den. Da blir det lettere å nå fram med saklige og gode argumenter for at nedbemanning av sekretærene ikke nødvendigvis er en god idé i sparetider. Eller at kontoransatte skal være de første som blir nedprioritert ved omorganiseringer. Sekretærer og andre kontoransatte må stå på for retten til videreutdanning. Kontorfaget er et fag på linje med andre. Ikke minst i vår dataalder, hvor endringer skjer fort, er det også nødvendig å være kreativ og åpen for nye måter å arbeide på. Sekretærene har kunnskaper, erfaringer og ferdigheter innenfor et bredt spekter av oppgaver. Derfor er de en stor ressurs for virksomheten, og bør verdsettes deretter. KIRSTI KNUDSEN, ansvarlig redaktør kontorfaget i utvikling 3 temahefte-17