Line Iren bye, førskole- lærer og masterstudent i barnehagepedagogikk ved Høgskolen i Oslo Under valgkampen i 2005 lovet Kristin Halvorsen at hun skulle slutte som politiker dersom regjeringen ikke oppnådde full barnehagedekning innen 2007. Det gjorde den ikke. Og Halvorsen forble politiker. Det er seks år siden dette løftet ble gitt, og nå er det angivelig oppnådd full barnehagedekning. I løpet av disse årene har jeg imidlertid rukket å tenke mye på konsekvensene av løftet om full dekning. Én konsekvens av barnehageutbyggingen ser vi i førskolelærerutdanningene. Noen skal jo jobbe i alle disse barnehagene. For å få nok folk ut i arbeid, har kravene til inntak, og til prestasjoner på utdanningene, gått ned. Du er ikke automatisk en dyktig pedagog selv om du har tittelen førskolelærer. Evalueringen av førskolelærerutdanningene fra Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen (NOKUT) viser at det er stort behov for forbedring i flere ledd. Barnehagedebatten har nå flyttet fokus fra kvantitet til kvalitet, fra full barnehagedekning til barnehagekvalitet, og det er vel og bra. Men hvilken kvalitet er det snakk om? Og hvem syn samfunnet faktisk har på barn. Og hvilket syn det har på oss som jobber med og for barna. Ett av forslagene for å bøte på førskolelærermangelen, er i større grad å gjøre det mulig for assistentene som allerede jobber i barnehagene å ta utdanning. Men dette forslaget i seg selv løser ikke hele problemet, for mangrorikkeflerearmeravåbliutdannet førskolelærer. Én ting er at antall ansatte med pedagogisk utdanning er for lavt, men slik jeg ser det, er det største problemet rett og slett at vi er for få på jobb. Hvor mange ganger har jeg ikke følt meg utilstrekkelig på så mange måter i barnehagen? Hvor mange ganger har jeg ikke gått hjem med klump i magen fordi jeg ikke har hatt nok tid, stort nok fang, eller nok hender til å leie alle? Barnehagene trenger både økt bemanning og økt kompetanse. En del av løsningen på full jobber i barnehagen. For allerede før den massive utbyggingen var det er for få hender og for få fang i barnehagene. Det var og er ikke nok øyne, ikke nok stemmer til å svare på alle spørsmålene til barna. Det er dette som burde være fokus i kvalitetsdebatten. Det mangler i dag 4000 førskolelærere i norske barnehager, og 4000 førskolelærerstillinger dekkes av dispensasjoner. 21. september i fjor kunne Dagsavisen fortelle at norske barnehager er dårligst i Norden. Det viser seg at kun 33 prosent av ansatte i barnehagen har førskolelærerutdanning. Til sammenligning er tallene i svenske og danske barnehager mellom 50 og 60 prosent. Dagen etter svarer Kristin Halvorsen at «[vi] må tenke større om de små. Altfor mange har en holdning om at det ikke er så viktig med de minste, og hva slags kompetanse de som jobber i barnehagene har. Jeg er helt uenig i det. Vi formes mest når vi er minst.» Jeg hører ordene, men får dem ikke til å stemme med virkeligheten. Mange av de avgjørelsene som tas fra politisk hold i dag, synliggjør for meg hvilket barnehagedekning har vært å skal bestemme hva som er bra det var og er ikke bygge såkalte basebarnehager. kvalitet? nok øyne, ikke nok Spesielt i Oslo, en kommune igjen. Ikke på antall barnehagestemmer til å svare på alle med mange barn og lite areal plasser, men på antall voksne som å bygge nye barnehager på, Jeg vil gjerne tilbake til kvantitet spørsmålene til barna. har slike barnehager produsert mange plasser. Jeg registrerer at mange pedagoger går hardt ut mot disse barnehagene. For meg handler ikke nødvendigvis kvalitetsdiskusjonen så mye om hvordan barnehagene er organisert. Base eller ikke base, jeg vet ikke om det er det som er spørsmålet. Det er bemanning det dreier seg om. Og jeg lurer på om det ikke kan være sånn at baseorganiseringen lettere synliggjør det underliggende bemanningsproblemet i dagens barnehager. Monica Seland har i sin doktoravhandling «Det moderne barn og den fleksible barnehagen», gjort en etnografisk undersøkelse i enkommunal, baseorganisert barnehage i Trondheim. Noe av det Seland tar opp, er hvordan barnehagen som samfunnsinstitusjon preges av de markedsøkonomiske holdningene som finnes i samfunnet for øvrig. Dette innebærer blant annet et økt fokus på å få «staten til å fungere som et marked» hvor «menneskene først og fremst blir posisjonert som kunder, forbrukere eller ressurser (...)» I 2006 viste en rapport fra Senter for Økonomisk forskning (SØF) at det å investere i barnehagen er 8 Barnehagen i endring temahefte-21