fosterforeldre hele døgnet. Det nytter ikke å telle arbeidstimer, og arbeidstid og fritid flyter i hverandre. Ingen blir rike av å være fosterforeldre. De fleste går ned i lønn, og det gjelder også meg, sier Tina. Hun har tidligere vært aktiv i Norsk Fosterhjemsforening i AustAgder, og treffer der både andre fosterforeldre og fosterbarn. – Fosterforeldrene snakker veldig lite om penger, men veldig mye om hva som er best for barna. Alle er opptatt av å bli bedre fosterforeldre, og kravene går ofte på bedre opplæring, bedre oppfølging og klarere avtaler. Mange er frustrerte over ulik tilnærming og veldig forskjellige ressurser i kommunene, sier Tina. Hun må motta godtgjøring som selvstendig næringsdrivende ettersom hennes ansvar og arbeidstid er langt utenfor arbeidsmiljølovens rammer. Hun føler at både pensjonsog forsikringsordninger er dårligere enn ellers i arbeidslivet. Fosterbarn er en veldig sammensatt gruppe der omsorgssvikt ofte fører til utrygghet og sosiale problemer. Flere barn og unge sliter med raseri og utagerende oppførsel. Andre har problemer med rus. Dette kan føre til harde tak i forholdet mellom barn og foreldre. – Rammene bør være så klare som mulig for godtgjøring og andre goder. Vi vet at gode fosterhjem sparer samfunnet for veldig mye penger i forhold til om disse barna må bo på institusjon, sier Tina. Forskjell mellom kommunene For kommunale fosterhjem har fosterforeldrene kontakt med barnevernstjenesten i barnets hjemkommune. Når fosterforeldre møtes, kommer det klart fram at kommunene håndterer dette ansvaret veldig ulikt. – Det er en enorm forskjell fra kommune til kommune. Ulikhetene gir seg utslag i kompetanse, økonomi og ren evne til empati og medmenneskelighet. Noen kommuner følger ikke opp de mest elementære ting, mens andre sender blomster på døra med en oppmuntrende kommentar om hvor flinke vi er, forteller Tina. Det som frustrerer både foreldre, og ikke minst barna, er stadige skifter av kontaktpersoner i kommunene. – Barna trenger stabilitet og forutsigbarhet, noe de ofte har manglet hjemme hos de biologiske foreldrene. Det er derfor frustrerende stadig å møte nye kontaktpersoner hos kommunen. Det kan føre til at barna blir helt likegyldige til denne kontakten. Vi har også eksempler på kommuner som brått har besluttet å bytte fosterhjem for barn som føler stor trygghet og omsorg der de er. Det er en skremmende praksis, sier Tina. Hun merket en klar forbedring i oppfølging og ryddighet ved å gå over fra å være kommunalt til statlig fosterhjem. Nå er Bufetat kontakten, og her er det normalt mer ressurser enn i kommunene. Kontrakten har en ramme på fem år, og plikter og oppgaver er klart definert for alle parter. Veiledningen er god, og det rapporteres og evalueres grundig to ganger i året. – Alle som driver med oppfølging av fosterhjem må vite at barnas behov også er fosterhjemmets behov. Føler foreldrene seg ensomme, rådville og uten støtte går dette ut over barna. God oppfølging omfatter å sette inn nødvendige tiltak til rett tid og følge nært opp med god veiledning. Det er også avgjørende med en skikkelig utredning av barnet og at man har god tid når barnet kommer og er ny i hjemmet. Ingen barn jeg kjenner ønsker å komme i fosterhjem, og de har sterk lojalitet til biologiske foreldre. Dermed må de biologiske foreldrene også trekkes inn i et godt og avklart samarbeid, sier Tina. Selv fikk hun frikjøpt bare tre ukers fri da familiens fosterbarn kom til dem. – Det er en god investering å frikjøpe mye tid for de nye fosterforeldrene når barna kommer. Gjerne flere måneder for å skape trygghet og bli kjent med hverandre, sier Tina. Hele familien er med Hele familien involveres i et fosterhjem. Tina og Geir har to egne gutter på 17 og 18 år, og familien er også avlastningshjem for et fjerde barn. Dessuten har de kontakt med fosterbarnets biologiske familie, inklusive søsken. – Det er viktig at alle i den nye storfamilien blir ivaretatt og får tid til hverandre. Ektefeller må ha tid sammen, og det gjelder også hvert enkelt av barna. Vi snakket mye med våre barn før vårt fosterbarn kom, og særlig yngstemann i familien var veldig motivert. Han ville gjøre alt så bra for den nye i familien, men fikk liten respons på all godheten. Han ble etter hvert veldig sliten og frustrert. Nå er alle vel forlikte, men det er ikke alltid lett hvordan hver enkelt vil reagere når man kommer tett på hverandre over tid, sier Tina. Hennes fosterbarn har nå et avlastningshjem som ofte blir brukt i helger og ferier. FeLLes InTeresser: – Alle som driver med oppfølging av fosterhjem må vite at barnas behov også er fosterhjemmets behov, forteller Tina risberg og Geir risberg. Mangfold i barnevernet temahefte-22