fosterforeldre
hele døgnet. Det nytter ikke å telle arbeidstimer, og
arbeidstid og fritid flyter i hverandre. Ingen blir rike
av å være fosterforeldre. De fleste går ned i lønn, og
det gjelder også meg, sier Tina. Hun har tidligere
vært aktiv i Norsk Fosterhjemsforening i AustAgder,
og treffer der både andre fosterforeldre og fosterbarn.
– Fosterforeldrene snakker veldig lite om penger,
men veldig mye om hva som er best for barna. Alle er
opptatt av å bli bedre fosterforeldre, og kravene går
ofte på bedre opplæring, bedre oppfølging og klarere
avtaler. Mange er frustrerte over ulik tilnærming og
veldig forskjellige ressurser i kommunene, sier Tina.
Hun må motta godtgjøring som selvstendig
næringsdrivende ettersom hennes ansvar og arbeidstid
er langt utenfor arbeidsmiljølovens rammer. Hun
føler at både pensjonsog
forsikringsordninger er
dårligere enn ellers i arbeidslivet. Fosterbarn er en
veldig sammensatt gruppe der omsorgssvikt ofte
fører til utrygghet og sosiale problemer. Flere barn og
unge sliter med raseri og utagerende oppførsel.
Andre har problemer med rus. Dette kan føre til
harde tak i forholdet mellom barn og foreldre.
– Rammene bør være så klare som mulig for
godtgjøring og andre goder. Vi vet at gode fosterhjem
sparer samfunnet for veldig mye penger i forhold til
om disse barna må bo på institusjon, sier Tina.
Forskjell mellom kommunene
For kommunale fosterhjem har fosterforeldrene
kontakt med barnevernstjenesten i barnets hjemkommune.
Når fosterforeldre møtes, kommer det
klart fram at kommunene håndterer dette ansvaret
veldig ulikt.
– Det er en enorm forskjell fra kommune til
kommune. Ulikhetene gir seg utslag i kompetanse,
økonomi og ren evne til empati og medmenneskelighet.
Noen kommuner følger ikke opp de mest
elementære ting, mens andre sender blomster på
døra med en oppmuntrende kommentar om hvor
flinke vi er, forteller Tina. Det som frustrerer både
foreldre, og ikke minst barna, er stadige skifter av
kontaktpersoner i kommunene.
– Barna trenger stabilitet og forutsigbarhet, noe
de ofte har manglet hjemme hos de biologiske
foreldrene. Det er derfor frustrerende stadig å møte
nye kontaktpersoner hos kommunen. Det kan føre
til at barna blir helt likegyldige til denne kontakten.
Vi har også eksempler på kommuner som brått har
besluttet å bytte fosterhjem for barn som føler stor
trygghet og omsorg der de er. Det er en skremmende
praksis, sier Tina. Hun merket en klar forbedring i
oppfølging og ryddighet ved å gå over fra å være
kommunalt til statlig fosterhjem.
Nå er Bufetat kontakten,
og her er det normalt mer
ressurser enn i kommunene.
Kontrakten har en ramme på
fem år, og plikter og oppgaver
er klart definert for alle parter.
Veiledningen er god, og det
rapporteres og evalueres grundig
to ganger i året.
– Alle som driver med oppfølging
av fosterhjem må vite at
barnas behov også er fosterhjemmets
behov. Føler foreldrene
seg ensomme, rådville
og uten støtte går dette ut over
barna. God oppfølging omfatter
å sette inn nødvendige tiltak
til rett tid og følge nært opp
med god veiledning. Det er også
avgjørende med en skikkelig
utredning av barnet og at man
har god tid når barnet kommer
og er ny i hjemmet. Ingen barn
jeg kjenner ønsker å komme i fosterhjem, og de har
sterk lojalitet til biologiske foreldre. Dermed må de
biologiske foreldrene også trekkes inn i et godt og
avklart samarbeid, sier Tina. Selv fikk hun frikjøpt
bare tre ukers fri da familiens fosterbarn kom til dem.
– Det er en god investering å frikjøpe mye tid for
de nye fosterforeldrene når barna kommer. Gjerne
flere måneder for å skape trygghet og bli kjent med
hverandre, sier Tina.
Hele familien er med
Hele familien involveres i et fosterhjem. Tina og
Geir har to egne gutter på 17 og 18 år, og familien er
også avlastningshjem for et fjerde barn. Dessuten
har de kontakt med fosterbarnets biologiske familie,
inklusive søsken.
– Det er viktig at alle i den nye storfamilien blir
ivaretatt og får tid til hverandre. Ektefeller må ha tid
sammen, og det gjelder også hvert enkelt av barna.
Vi snakket mye med våre barn før vårt fosterbarn
kom, og særlig yngstemann i familien var veldig
motivert. Han ville gjøre alt så bra for den nye i
familien, men fikk liten respons på all godheten. Han
ble etter hvert veldig sliten og frustrert. Nå er alle vel
forlikte, men det er ikke alltid lett hvordan hver enkelt
vil reagere når man kommer tett på hverandre over
tid, sier Tina. Hennes fosterbarn har nå et avlastningshjem
som ofte blir brukt i helger og ferier.
FeLLes InTeresser:
– Alle som driver med
oppfølging av fosterhjem
må vite at barnas behov
også er fosterhjemmets
behov, forteller Tina
risberg og Geir risberg.
Mangfold i barnevernet
temahefte-22