fagLIg INNspILL mediene, hvor de dukker opp med jevne mellomrom. All den tid utvalget ikke er ferdig med å behandle disse spørsmålene, handler svarene mer om hva mitt standpunkt er, i den grad jeg faktisk har et. La oss begynne med noe som har vært et betent område i en rekke ulike sammenhenger: Bruk av religiøst begrunnede plagg i jobbsammenheng. I de aller fleste sammenhenger finnes det minnelige løsninger, men problemstillingen blir noe mer kompleks når vi snakker om dette i sammenheng med uniformer, det være seg politi, dommere og advokater, helsepersonell eller militært personell. Og det er like viktig prinsipielt når vi snakker om lærere, barnehageansatte og folk som også arbeider i det offentlige. Debatten har ofte dreid seg om muslimer, eller mer spesifikt muslimske kvinner og hodetørklær, men det dreiser seg også om sikher og jøder, hvor religiøse menn bruker et hodeplagg. Debatten har ofte vært dominert av skinnargumentasjon, med ubehag for eller opposisjon til islam og muslimer spesielt og minoriteter generelt som en viktig bakenforliggende og mer reell årsak for veldig mange av aktørene. Det betyr ikke at det ikke er viktige og gode argumenter den andre veien. For eksempel kan vi argumentere for at bruk av hodeplagg kan hindre bruk av hjelm, eller at det kan være operasjonelle problemstillinger som dukker opp. Disse bærer dog preg av at det ofte kan finnes minnelige måter å løse dem på. Vanskeligere er det med de mer følelsesmessige argumentene. Det gjelder for eksempel dem som insisterer på at hodetørkleet i seg selv er kvinneundertrykkende. At vi definerer hvilken betydning andres religiøse praksis skal ha for dem, er også problematisk. Mener en muslimsk kvinne at hun ikke ønsker å bære en hijab fordi hun anser plagget som kvinneundertrykkende, er det selvsagt riktig at hun reagerer. Når samfunnet bestemmer at hijab skal tolkes som kvinneundertrykkende, uansett hva kvinnene det gjelder selv mener, blir det problematisk. Ellers synes jeg at uniformens rolle har vært noe overdrevet i deler av retorikken, når det snakkes om at klientene ikke skal møte noe annet enn en uniform. Dette faller i stor grad på sin egen urimelighet da vi ikke gjør det, vi snakker jo med et annet menneske med en rekke andre identiteter uansett. Det vi må forlange, er at vedkommende greier å forholde seg til oss på en profesjonell måte, og det handler altså ikke om de har et plagg på hodet eller ikke. Dette blir enda tydeligere på mindre steder hvor alle kan vite om en lensmanns eller dommers politiske og religiøse tilhørighet, uten at vedkommende viser det frem på noen måte. På mange måter tror jeg det rett og slett handler om vane. «Sånn har vi alltid gjort det», eller «slik har vi aldri gjort før» er ikke gode logiske argumenter, men de er viktige for mange mennesker. Vi ser i andre land at for eksempel læreres mulighet til bruk av hodeplagg har blitt begrenset. Så kan vi spørre om ikke barna faktisk har godt av å møte den samme naturlige variasjonen i klasserommet som i verden utenfor. Når det gjelder bruk av religiøse betingede hodeplagg på barn, synes også noen av argumentene å være bedre enn andre. Jeg mener selv at når det gjelder muslimske jenter og bruk av hijab, kan og bør det problematiseres at enkelte foreldre putter disse plaggene på barn som knapt kan sies å forstå betydningen av det. Seksualisering av barn, enten det er med lite eller mye plagg, er et viktig argument. Dog synes jeg at argumentet om manglende mulighet til fri lek med hodeplagg ikke er så godt. Jeg har sett unge jenter i hijab rundspille gutter på fotballbanen. Hindringene ligger mer i hodet på en del av dem som problematiserer. Det har også vært spørsmål om tilgjengelighet av halalslaktet kjøtt i offentlige kantiner. Jeg synes det er viktig at alle mennesker har tilgang på mat de kan spise. Jeg ser dog på kravet om halalslaktet kjøtt som feil, men jeg vil sterkt argumentere for at det må være alternativer tilgjengelig for dem som ikke ønsker å spise for eksempel ikkehalalslaktet kjøtt. Helt avslutningsvis: Religionenes inntreden, eller tilstedeværelse, i det offentlige rom er mest fremtredende, synlig og provoserende når det dreier seg om religionen til en minoritet i samfunnet. I Norge har debatten historisk primært stått mellom det kristne Norge (med Den norske kirke og frikirkene) på den ene siden og humanetikere og ateister på den andre. Sammen med arbeidsinnvandringen på 1960og 1970tallet fikk imidlertid Norge et større mangfold av religioner. Debatten om religionens plass i det offentlige rom er dermed for mange samtidig en debatt om minoriteters stilling, og de rettigheter og krav disse har i forhold til storsamfunnet. Spørsmålet vi må stille oss er om vi skal se etter problemer eller løsninger. shoaib sultan, medlem av regjeringsoppnevnt utvalg for gjennomgang av tros- og livssynspolitikken INKLuDERENDE VELFERD temahefte-24