etISKreFLeKSjON jobber for brukerne. Det skal alltid handle om deres bistandsbehov og tiltak, sier Killi. Hun tror etisk refleksjon i personalgruppa er nødvendig uansett brukernes alder og funksjonsnivå. – Alle mennesker, også vi som arbeider for å gi sosiale tjenester, har egne behov. Derfor er det viktig at vi stadig undersøker våre egne intensjoner for det vi gjør. Det er for eksempel menneskelig å ønske å bli likt og beundret av kollegene. Men vi kan ikke handle ut fra slike motiv. Vi må fokusere på brukernes behov og ikke våre egne, forklarer tjenestelederen. Leder må ta ansvar – Jeg merker også at arbeidsmiljøet er blitt bedre ved at ansatte er blitt tryggere og mer åpne. Dialogene bærer preg av økt toleranse og forståelse, både for individuelle og kulturelle forskjeller, sier Torill Killi. Men heller ikke på Emma Hjort er det slik at alle kaster seg ut i refleksjonsarbeidet med liv og lyst. Mange må overvinne barrierer for å blottlegge sine begrensninger og innrømme at de er i tvil. – Etisk refleksjon blir lett en salderingspost. Det er helt avgjørende at lederen er med og støtter arbeidet, understreker Killi. Hyppig behov for refleksjon Torill Killi og Lars Markhus har ikke problemer med å finne eksempler på dilemmaer de har vært borti og hatt oppe til refleksjon. Hverdagen deres er full av vanskelige valg mellom ulike verdier. Hva med en bruker som er inkontinent og som hver morgen våkner i vått sengetøy? Er det riktig å la ham ligge natta igjennom uten stell, eller er det best å vekke ham i løpet av natta for å skifte? Hvis han ikke får stell, kan han få utslett. Vekker de ham, ødelegger det søvnrytmen. – Etter en vurdering av alle relevante verdier og regler, konkluderte vi i dette tilfellet med at vi skulle tilby ham skift på et bestemt klokkeslett hver natt i en avgrenset periode, forteller Markhus. Det er ikke alltid refleksjonsgruppa kommer fram til konsensus. – Uansett hva den enkelte ansatte mener om et tiltak, må alle være lojale i forhold til det personalgruppa har vedtatt, understreker Markhus. Pårørende og bruker ikke alltid enige Mange beboere med kognitiv svikt har engasjerte pårørende. Ifølge Lars Markhus er det særlig foreldrene som engasjerer seg sterkt for sine ”barn”, uansett alder. – Vi får kanskje beskjed av mor om at datteren må ha på seg ullstrømpebukser om vinteren, mens den voksne datteren nekter. Eller foreldrene ønsker at deres «barn» skal være med på en eller annen aktivitet. Til foreldrene sier brukerne at de vil, men til oss sier de at de helst vil slippe. I slike tilfeller må vi ha et klart hode for å balansere mellom ulike hensyn, intensjoner og verdier, sier han. Lars Markhus og Torill Killi er ikke i tvil om at det systematiske refleksjonsarbeidet har ført til at ansatte er i stand til å benytte metoden på andre arenaer enn brukermøtet. – Når en vanskelig situasjon i møte med bruker, pårørende eller kollega oppstår, har vi et verktøy for bevisst å veie verdier og finne handlingsmuligheter, sier de. < BRukERMØTER: – Det er lederens ansvar at gode rutiner overlever til tross for arbeidspress og tidsnød, mener Torill killi. ØkT TRyGGHET: – Det er blitt lettere for ansatte å spørre kolleger om råd, og vise usikkerhet og uenighet, sier Lars Markhus. Litteratur Aadland E & T Eide: Etikkhåndboka. Kommuneforlaget 2008 Børslett, Heilmann, Lillemoen, Pedersen: La etikken blomstre – en bok om systematisk refleksjon i arbeidshverdagen, 2010 Amble, Gjerberg: Hjerte -hode -hender, Sosial og helsedirektoratet 2009 MILjøARBEID temahefte-25