i førstelinje for ungdom 18 skAPe et integrert menneske: – det overordnede målet vårt er å skape et godt integrert menneske gjennom utdanning og arbeid, sier gudmund rype, avdelingsleder i Barnevern operative døgnenheter i drammen kommune. team av ansatte som ungdommene knytter seg til, sier Ottarson. Han er for tida misfornøyd med at hans eget forbund ikke har godkjent turnusen som kunne gjøre denne tette oppfølgingen fra et fast team mulig, og ruster seg til diskusjoner om dette. Ungdommene får tilbud om ulike sports- eller fritidsaktiviteter i nærmiljøet, og dette er populært. Mange lever kompliserte liv Mange av beboerne lever kompliserte liv på grunn av bakgrunnen sin, forklarer Rype og Ottarson. På den ene siden er de helt vanlige ungdommer som trives på skolen og er aktive i fotballklubben. På den andre har de ofte problemer som de norske vennene ikke har. – Noen har for eksempel familie i hjemlandet som forventer av penger av dem, eller at de skal gifte seg med en kusine. Det kan bety at de ufrivillig blir mer opptatt av en kveldsjobb enn lekser, sier Rype. – I tillegg er det ofte bare timer fra en ungdom ankommer bofellesskapet vårt, til det står en voksen- person fra opprinnelseslandet på døra her, klar til å fortelle den unge om kleskoder de bør følge, hvilken klan de tilhører fra hjemlandet og hva de skal og ikke skal gjøre her i Norge, sier Ottarson. Han legger raskt til at dette ikke alltid er negativt, men også noe som kan bety trygghet. Oftest inviterer han den voksne inn, og de forsøker finne en måte å samarbeide på. Er det en fjern slektning, vil dette oftest være ressurspersoner i den unges liv. – Men det blir vanskelig om noen skal «fjernstyres» for mye fra hjemlandet. Dette skaper indre uro og stress hos ungdommene, sier Ottarson. – Ofte er den sanne historien om fortida verre enn den offisielle varianten myndighetene har fått. Den kommer gjerne en sen kveld når ungdommene sitter på rommet og tenker, eller lager mat sammen med en voksen. Kommunens helsetjenester benyttes dersom en ungdom viser seg å ha ekstra utfordringer og trenger hjelp. Derfor er den største skrekken for dem som jobber med enslige mindreårige at kommunale inn- sparinger skal gå utover kvaliteten på slike tjenester. Hva mener de unge selv? I 2012 evaluerte Drammen det de kaller «Drammensmodellen» – altså sin måte å integrere enslige mindreårige asylsøkere på. Og hva syntes ungdommene selv? Undersøkelsen er entydig på ett felt: De unge stor- trivdes i bofelleskap. Noen ville ikke flytte ut, og syntes det ble ensomt å bo alene i starten. Noen av dem slet med å få etnisk norske venner, utenom å ha dem som klassekamerater eller kolleger. – Barna i undersøkelsen mente bofellesskapet ga dem språkforståelse, og kunnskaper om matlaging og budsjett som de trengte når de skulle bo alene, sier Rype. Men noen av barna mente de voksne ikke forsto deres behov i starten, da de var triste og lei seg og savnet familien sin. De ønsket også mer leksehjelp, flere aktiviteter der de kunne få venner, og tilgang til Ofte er den sanne historien om fortida verre enn den offisielle varianten myndighetene har fått. 18 skAPe et integrert menneske: – det overordnede målet vårt er å skape et godt integrert menneske gjennom utdanning og arbeid, sier gudmund rype, avdelingsleder i Barnevern operative døgnenheter i drammen kommune. team av ansatte som ungdommene knytter seg til, sier Ottarson. Han er for tida misfornøyd med at hans eget forbund ikke har godkjent turnusen som kunne gjøre denne tette oppfølgingen fra et fast team mulig, og ruster seg til diskusjoner om dette. Ungdommene får tilbud om ulike sports- eller fritidsaktiviteter i nærmiljøet, og dette er populært. Mange lever kompliserte liv Mange av beboerne lever kompliserte liv på grunn av bakgrunnen sin, forklarer Rype og Ottarson. På den ene siden er de helt vanlige ungdommer som trives på skolen og er aktive i fotballklubben. På den andre har de ofte problemer som de norske vennene ikke har. – Noen har for eksempel familie i hjemlandet som forventer av penger av dem, eller at de skal gifte seg med en kusine. Det kan bety at de ufrivillig blir mer opptatt av en kveldsjobb enn lekser, sier Rype. – I tillegg er det ofte bare timer fra en ungdom ankommer bofellesskapet vårt, til det står en voksen- person fra opprinnelseslandet på døra her, klar til å fortelle den unge om kleskoder de bør følge, hvilken klan de tilhører fra hjemlandet og hva de skal og ikke skal gjøre her i Norge, sier Ottarson. Han legger raskt til at dette ikke alltid er negativt, men også noe som kan bety trygghet. Oftest inviterer han den voksne inn, og de forsøker finne en måte å samarbeide på. Er det en fjern slektning, vil dette oftest være ressurspersoner i den unges liv. – Men det blir vanskelig om noen skal «fjernstyres» for mye fra hjemlandet. Dette skaper indre uro og stress hos ungdommene, sier Ottarson. – Ofte er den sanne historien om fortida verre enn den offisielle varianten myndighetene har fått. Den kommer gjerne en sen kveld når ungdommene sitter på rommet og tenker, eller lager mat sammen med en voksen. Kommunens helsetjenester benyttes dersom en ungdom viser seg å ha ekstra utfordringer og trenger hjelp. Derfor er den største skrekken for dem som jobber med enslige mindreårige at kommunale inn- sparinger skal gå utover kvaliteten på slike tjenester. Hva mener de unge selv? I 2012 evaluerte Drammen det de kaller «Drammensmodellen» – altså sin måte å integrere enslige mindreårige asylsøkere på. Og hva syntes ungdommene selv? Undersøkelsen er entydig på ett felt: De unge stor- trivdes i bofelleskap. Noen ville ikke flytte ut, og syntes det ble ensomt å bo alene i starten. Noen av dem slet med å få etnisk norske venner, utenom å ha dem som klassekamerater eller kolleger. – Barna i undersøkelsen mente bofellesskapet ga dem språkforståelse, og kunnskaper om matlaging og budsjett som de trengte når de skulle bo alene, sier Rype. Men noen av barna mente de voksne ikke forsto deres behov i starten, da de var triste og lei seg og savnet familien sin. De ønsket også mer leksehjelp, flere aktiviteter der de kunne få venner, og tilgang til Ofte er den sanne historien om fortida verre enn den offisielle varianten myndighetene har fått. temahefte-37