i samme båt – og likevel så alene Arne johan Vetlesen er professor i filosofi, universitetet i oslo Hvis du er din egen lykkes smed, er du også ansvarlig om du mislykkes. Ungdomsopprøret i 1968 markerte et farvel til holdninger og verdier i de unges foreldregenerasjon preget av konformitet og lydighet overfor autoriteter. Det handlet om en bitende samfunnskritikk inspirert av nymarxistisk tankegods – Marcuse, Adorno, Sartre – og med særlig brodd mot USAs krigføring i Vietnam (imperialisme), kolonialismen i Afrika og ulikheten skapt av en kapitalistisk økonomi. Slagordene fordømte utbytting og fremmedgjøring eller manet til frigjøring og solidaritet. 1970-tallet var sterkt preget av disse venstreradikale ideene, som mobiliserte deler av arbeiderklassen i de ledende vestlige landene i tillegg til de store kullene med studenter som rykket inn på universitetene. Nye sosiale bevegelser så dagens lys, sentrert rundt et knippe stridstemaer: Atomkrig og våpenkappløp, miljøvern og atomkraft, feminisme, homofiles rettigheter, anti-rasisme. Bevegelsene mobiliserte folk i alle samfunnslag og førte til en gjennomgripende venstredreining av mentaliteten som på kort tid fikk «Gerhardsen-epokens» opptatthet av materiell trygghet og økonomisk vekst til å fremstå som ensbetydende med et konformitetspress og en A4-tilværelse som Dag Solstad her hjemme hånlig kunne omtale som «det sosialdemokratiske helvete». Overgangen fra 1970-til 80-tallet innvarslet imidlertid store endringer. I USA og Storbritannia kom det til et skifte fra et sosialdemokratisk-liberalt styre til en ny og på sitt vis svært radikal konservatisme, personifisert ved Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Fagforeningene ble erklært som politisk hovedfiende, staten skulle slankes, ny dynamikk vinnes for den vågale entreprenøren og det frie næringsliv. De fremadstormende nye høyrekreftene omdefinerte det politisk-ideologiske landskapet: Sosialdemokratiet ble ansett som fortidsrettet og stivbent, den påstått overtunge staten som en elefant på leirføtter som ved å sy puter under armene på folk gjorde dem til passive klienter og parasitter. Det var tid for å kreve noe av folk, ikke bare innfri alskens forventninger og krav om offentlige ytelser. Sosialdemokratiet reagerte utover på 1990-tallet med å justere sitt syn på maktforholdet og arbeidsdelingen mellom stat og marked. Modernisering, effektivisering og rasjonalisering ble mantraet også fra den kanten, og politikken langt på vei en kappestrid mellom blokkene om å være flinkest til å avvikle statlige virksomheter med sikte på å skape rom for at private foretak kunne konkurrere om borgernes – etter hvert kundenes – gunst. Frihet – forstått som individuell valgfrihet på et marked fullt av alternative tilbud, jo flere slike, desto mer frihet – ble målet som moderniseringen skulle fremme. Frihet hadde som sagt stått sentralt i ungdomsopprøret. Men friheten ble sett, og kjempet for, i kombinasjon med en tanke om solidaritet med de svake og undertrykte. Frihetsforståelsen som har dominert de siste to, tre tiårene har mistet elementet av forpliktelse overfor de mest utsatte. Ja, jeg vil sågar hevde at de som vokser opp i dagens Norge opplever at ansvar primært betyr «mitt ansvar for meg selv», og tilsvarende med omsorg. I et samfunn der de unge er gitt en større individuell frihet enn noen tidligere generasjon, forventes det at denne friheten forvaltes på en ansvarsfull måte av den enkelte; at mulighetene som ligger åpne for å lykkes, for å realisere seg selv og egne mål og verdier, ikke skusles bort. Hvis du er din egen lykkes smed, er du også ansvarlig om du mislykkes. Økt forekomst av utbrenthet, spiseforstyrrelser, selvskading og depresjon hos norske ungdommer vitner om at det internaliserte kravet til vellykkethet har en høy pris. Mange føler seg alene, ensomme og fortapte i et samfunn der de som sliter med samme type problemer ikke opplever hverandre som samme båt og dermed som allierte, men i stedet som konkurrenter om knappe goder. Nyliberalismens menneske-og frihetssyn individualiserer alt som har med motstand å gjøre – med avpolitisering og apati som konsekvens. I lys av de utfordringene som preger verden i dag, som arbeidsløshet og klimaendringer, er det 26 temahefte-37