Punkt 3 og 4 representerer motoverføring i snevrere forstand. Gitt at reaksjonene for en stor del er ubevisste, blir det mer forståelig hvordan de negativt vil kunne påvirke evnen til empatisk innlevelse med pasientene. Styrken på disse reaksjonene, hos både behandler og pasient, vil ofte være avhengig av hvor integrerte terapeuten og pasienten er som personer. Ved mer alvorlige somatiske og psykiske lidelser som sterkt preger personligheten kan behandlers reaksjoner bli mer preget av gjensvar til pasientenes overføring. De følgende er bare noen eksempler blant mange: a. Er pasienten slem og vanskelig eller syk og plaget? Pasientens selvopptatthet, tendens til klamring og krav, irritasjon og misnøye kan dominere framfor hjelpeløshet, fortvilelse og angst. Forståelsen blir at «pasienten manipulerer, krever oppmerksomhet og må ta seg sammen». Resultatet kan bli tap av empati, moralisering, dårlig behandling og tidlig utskrivning. b. Frelsersyndromet. I motsetning til den foregående kan pleieren, et team eller en hel avdeling bli engasjert i en urealistisk forvissning om at denne pasienten skal hjelpes, uansett begrensninger både hos seg selv og pasienten. Dette kan være et resultat av at pleieren «går inn i» 12 av og til smitter pasientens håpløshet, tomhet og fortvilelse over på pleieren eller teamet. pasientens idealiserende overføring, eller et forsøk på å slippe unna en vond egen skyldfølelse eller hjelpeløshet, over å komme til kort. c. Ingenting nytter. Av og til smitter pasientens håpløshet, tomhet og fortvilelse til pleieren eller teamet, som har gjort mye, uten at noe har hjulpet. Forslag som at «pasienten ikke vil» eller at man skal gi mer eller en annen medisin kan gi uheldige utslag, som polyfarmasi, det vil si at pasienter benytter flere medikamenter enn ønskelig d. Grensesetting eller straff? Pasienter med tendens til uro, utagering og aggresjon av forskjellige grader må ofte skjermes for å unngå selvskading og for å beskytte andre, inkludert pleier. Egne konflikter omkring aggresjon kan gjøre grensesetting vanskelig, og resultatet kan bli en kontroll som ligner mer på straff eller hevn enn behandling. Alternativt blir pleieren for ettergivende av frykt for eget eller pasientens sinne. e. Polsk riksdag. Her forvandler individuelle reaksjoner blant pleierne seg til indre stridigheter som kan lede til utmattelse i pleierstaben og fragmentering av institusjonsmiljøet. Dette kan skyldes at enkelte dårlig integrerte pasienter projiserer forskjellige aspekter av seg selv på ulike teammedlemmer, som basert på egne observasjoner og forskjellige indre disposisjoner vil begynne å kives. I verste fall blir pasientens indre kaotiske verden omgjort til en ytre slagmark. Forståelse av hva som er i ferd med å skje er eneste mulighet for å gå tilbake til produktive meningsutvekslinger som kan bidra til å gjenopprette konstruktive behandlingsopplegg. Avslutningsvis vil jeg under streke viktigheten av at hjelperen er åpen for at klientens så vel som egne reaksjoner kan være irrasjonelle og ute av proporsjon. Mulighetene for å redusere uheldige følger på kort og lang sikt er også betinget av at du har mulighet for å samtale med pålitelige, erfarne kolleger. Men, det er viktig å huske på at sterke reaksjoner også påvirkes av faglige ideologiske motsetninger og ikke minst mangel på tid og andre ressurser.  temahefte-38