Rekker aldri den gode samtalen Fjell og hennes ansatte skulle gjerne hatt mer tid til den gode samtalen med kvinnene som kommer til krisesenteret. – Vi skulle snakket mer om selve hendelsene, og hatt mulighet til å gjøre hyggelige ting sammen, som å bake boller eller gå på kafé. Men altfor ofte går vi fra jobb og tenker på alt vi ikke rakk å gjøre. Og det er særlig miljøarbeidet vi ikke rekker, sier Fjell. Å gjøre hyggelige ting er viktig for å stabilisere Mange mennesker med traumer, mener hun. Fordi historien til krisesentrene i stor grad handler mødre som om kvinnesak og frivillighet, er det stolthet rundt kommer, skammer denne «uprofesjonelle profesjonaliteten» som en del seg veldig og føler av de ansattes identitet. De lever tett på brukerne, det er døgnbemanning, og det å kunne vise omsorg seg som dårlige og nærhet er essensielt. mødre. Fjell har selv ingen sosialfaglig utdanning, men kom inn i krisesentervirksomhet som frivillig og som medlem av arbeidsutvalget til krisesenteret. Senere ble hun ansatt, og hun er mangeårig medlem av Fagforbundet. I staben sin har hun sosionomer, en barnevernspedagog og en økonom som har lang praktisk erfaring med å jobbe med barn med spesielle behov. Flere har traumekompetanse i sin bakgrunn, og det jobbes internt mot et mål om at alle skal ha en felles faglig forståelse rundt traumer og vold. – Det viktigste vi gjør her er å hjelpe kvinnene med det praktiske, og å tilby et hus som er trygt og sikkert slik at vi unngår skader på liv og helse. Vi hjelper dem med å finne styrke til å komme seg videre i livet. Men vi vet etter hvert også mye om traumer og at slik behandling tar tid, tid vi ikke alltid har. I tillegg må vi må til enhver tid endre • Det finnes 50 krisesentre i Norge • Krisesenter er et tilbud for kvinner og menn som har blitt utsatt for vold, og deres barn. • Det er gratis å få hjelp og bo på krisesen- ter • Mange krisesentre har i dag fast ansatt personale, men noen har fremdeles hjelp av frivillige. • 1. januar 2010 ble krisesentertilbudet en lovpålagt oppgave i Norge. Loven pålegger alle kommuner å tilby innbyggerne ett eller flere krisetiltak tilsvarende et godt utbygd krisesenter • Fra 1992 til og med 2013 har 54.237 kvin- ner, 228 menn og 39.845 barn bodd på krisesenter • Landets krisesentre har om lag 20.000 henvendelser i året • I gjennomsnitt har 66 prosent av krise- senterbeboerne innvandrerbakgrunn og 25 prosent av dem rapporterte om en overgriper med norsk bakgrunn. krisesentre i Norge behandlingen etter hvem brukerne er. For eksempel har vi akkurat nå mange babyer her, som har opplevd vonde ting. Da tilbyr vi babysang. For vi vet at dette er bra og beroligende for babyer med traumer, forklarer Fjell. Færre krisesentre enn før Krisesenteret i Østfold ble opprettet i 1984, i en tid der mange av dagens krisesentre dukket opp. I 2005 flyttet krisesenteret til dagens hus, som er bygget om og tilpasset deres behov. Fjell er svært fornøyd med hva de har fått til. I dag er det plass til åtte familier samtidig her. – Vi trengte mer plass og mange fellesarealer. Det er viktig, for ellers føles det trangt og folksomt og kvinnene isolerer seg på eget rom for å få være i fred. Det er tross alt traumatiserte folk som kommer hit, og de trenger stille soner å trekke seg tilbake til. Vi har også egne bad til alle som bor her. Ungene har egne lekeområder inne og ute, sier Fjell. Tidligere kunne kommunene opprette et krisesenter og bidra med 20 prosent av midlene, mens staten sponset resten. Etter 2011 har dette gått inn i rammetilskuddet til kommunene, og de kan selv bestemme hvor krisesentrene skal ligge. I Østfold, som har hatt en sterk kvinnebevegelse og relativt mange sentre, har kommunene bestemt seg for å beholde alle sentrene. – Dette er bra. Men kommunene er stadig vekk på jakt etter sparetiltak, fordi den nye modellen gir Østfold mange millioner kroner færre i øremerket statlig støtte, forklarer Fjell. Mer omtanke for barn De siste ti årene har det vært en gradvis endring i synet på barn på krisesenter. Tidligere ble barn i hovedsak ansett som et vedheng til mor. De ble aktivisert mens mor fikk rådgiving. Men nå er det nye tider. Barn blir ikke bare betraktet som vitner til vold, men at de som vitner har levd med vold og at det er svært skadelig. – Mange mødre som kommer skammer seg veldig og føler seg som dårlige mødre. I dag, når det vellykkede står så høyt i kurs, kan det være ekstra vanskelig å fortelle at de blir utsatt for vold hjemme, sier Fjell. Ezzat Sadegh har jobbet på krisesenter i snart 15 år. Hennes arbeidsområde er barna, og hun skulle gjerne hatt en kollega i samme rolle som henne. Det har hun ikke i dag. – Det snakkes heldigvis mer om barn på krisesenter nå enn før. Vi jobber for eksempel med en metode 24 temahefte-38