luuk l. Westerhof er klinisk spesialist i familieterapi og master i helsefremmende arbeid. Han er ekstern foreleser ved Høgskolen i Østfold i fagene systemisk familiebehandling, psykososialt arbeid og dualproblematikk. godkjent veileder, kurs- og foredragsholder. luukwester@hotmail.no Det som er et problem for samfunnet, kan være en løsning for individet. overvekt som livsstrategi Er jeg syk eller opplever jeg bare utfordringer i livet? Hvordan kan barndomstraumer medvirke til utvikling av overvekt i voksen alder? Nina, en ung kvinne som strevde med overvekt, kom til meg for en samtale. Hun var det som kan kalles for jojoslanker. Mens vi snakket, kom det fram at hver gang hun hadde greid å komme ned til idealvekta, fikk hun panikkanfall og angst. Dette overrasket meg, siden hun ga uttrykk for at det å være overvektig var en plage for henne. Etter noen samtaler kom hun fram med historien, at hun som barn flere ganger ble utsatt for overgrep, både i og utenfor familien. Nina prøvde å flykte, og flyttet fra NordNorge til Østlandet. Hun fant seg en jobb, men en kollega gjorde seksuelle tilnærmelser. Hun fikk flere panikk og angstanfall, og sluttet i jobben. Hun begynte å isolere seg og fikk en passiv livsstil, og hun spiste for det meste «junk food». Nina utviklet overvekt for å ikke være attraktiv lenger og slik redusere faren for nye overgrep. Etter hvert begynte jeg å forstå at å være slank, det vil si å være nede i normalvekt, ble en trussel for henne. Jeg lagde meg derfor følgende hypotese: «Det som er et problem for samfunnet, kan være en løsning for individet.» Dr. Felitti, lege og leder av overvektbehandlingsprogrammet og forskningsprosjektet Adverse Childhood Experiences (ACE) – traumatiske barndomserfaringer – var vant til å se gode resultater. De som deltok i programmet mistet 30, 60 og til og med over 100 kilo. Han innrømmer at han tenkte at programmet var en stor suksess, om det ikke var for det faktum at de deltakerne som lyktes best – de som var mest overvektig og mistet mest vekt – stadig ramlet ut. Dette overrasket og forvirret Felitti. Han ble nysgjerrig. Hvorfor falt så mange som var nær ved å oppnå sin idealvekt ut av programmet? Og hvorfor møter vi også dette fenomenet i befolkningen generelt? Diana Elliot og John Briere ved University of Southern California gjennomførte et stort forskningsprosjekt på akkurat dette i 2003. Det viste at 14 prosent av mennene og 32 prosent av kvinnene hadde minst én gang opplevd seksuelle overgrep i barndommen. Ulike studier har bidratt til en økt kunnskap om hvordan stressfylte traumatiske erfaringer fra barn dommen kan ha ødeleggende virkninger på helse og atferd i voksen alder, som økt risiko for hjertesykdom, rusmiddelmisbruk, promiskuitet og spiseforstyrrelser, og at de til og med kan arves av framtidige generasjoner. Gjennom ACEstudiet (1995–1997), med mer enn 17.000 deltakere, påviste Felitti og Anda en tydelig sammenheng mellom fiendtlige barndomserfaringer og økt risiko for utvikling av sykdom i voksen alder. Erfaringene kunne være forsømmelse i barndommen, mental lidelse, rusmiddelmisbruk og soning i fengsel for én eller begge foreldrene, vold i nære relasjoner, og seksuelt, fysisk eller emosjonelt overgrep. Å være overvektig dreier seg altså ikke bare om mangel på mosjon og feilernæring. Fiendtlige barndomserfaringer kan bidra til utvikling av livsstrategier som kanskje ikke fungerer for samfunnet, men som har en funksjon for individet, slik vi så med eksempelet Nina. I arbeid med mennesker som strever med spiseforstyrrelser og overvekt bør vi derfor som fagpersoner innta en mer nysgjerrig og utforskende holdning og tilnærming. Vi må utvikle språk og relasjon mellom oss selv og det lidende mennesket som virksomme betingelser for terapi. Vi bør søke etter en utvidet forståelse for mulige sammenhenger mellom individets oppvekst og levevilkår. Samtidig er det selvsagt svært viktig å vite at slike problemer kan utvikles hos barn og unge i alle familier. Vi må være oppmerksomme på ikke å mistenkeliggjøre de nære omsorgspersonene/foreldrene. Mennesket er mer enn det vi ser med det blotte øye, altså kartet, og det stemmer ikke alltid med terrenget. Det er når vi begynner å utforske terrenget – menneskets livshistorie, deres barndomserfaringer og de mulige negative implikasjonene – at vi kan få en bedre forståelse av kartet. Dette betinger at vi som fagpersoner søker etter å utvikle en likeverdig og maktfri dialog hvor vi møter det strevende mennesket med lyttende respekt, romslighet og en ikkedømmende holdning, og med en nysgjerrighet som ser mennesket bak diagnosen. 32 temahefte-42