SpISefOrStyrreLSer – Jeg het Evy. I virkeligheten var det «heavy» de slengte etter meg, sier Evie Soli, som har valgt å skifte skriveformen på navnet sitt. Mens hun går på videregående, får foreldrene problemer i ekteskapet. Da begynner tilværelsen hennes å rakne. – Det utløsende var at pappa flyttet ut. Alle strukturer forsvant, forteller hun. Faren jobbet med mat og ernæring på et sykehus, og i hjemmet hadde det vært faste rutiner med stor vekt på godt og sunt kosthold. Plutselig var det ingen kontroll lenger og full frihet. Stolt av å være tynn I boka opplever Kate at hun går ned i vekt en sommer hun får seg sommerjobb i Oslo og jobber mye. I dagboka skriver hun om hvor mye hun hater Reinsvoll og hvor deilig det er å komme bort derfra. Hun er stolt over at andre kommenterer at hun er tynn, og tankene kretser om det å være tynn som noe gledesfylt. Hun begynner å tvinge seg til å kaste opp etter å ha spist, noe hun har lært av å lese om jenter med spiseforstyrrelser. Hun vet om både anoreksi og bulimi, men forestiller seg ikke at hun er en som vil kunne miste kontrollen og evnen til å bestemme over sin egen kropp. «Hun skulle bare låne symptomene en stund, for å nå målet hun hadde satt seg om å bli tynn, for så å la det være,» skriver Evie Soli i boka. Kate ville bli tynn for å bli et nytt og bedre menneske. Hun skulle «skrelle bort det hun ikke kunne leve med». Hun er jo blitt fortalt så mange ganger at hun er feit og at hun ikke er bra nok. Kamp på liv og død Det går ikke lang tid fra bokas hovedperson første gang stikker fingeren i halsen for å tvinge seg til å kaste opp, til omgivelsene aner at hun har problemer. Moren sørger for at Kate får time hos fastlegen. Hun får innkalling til PPTkontoret på videregående skole og har samtale også med en rådgiver der. Så dropper hun ut av skolen og tar seg tilfeldige jobber. Problemene med mat fortsetter. Vi kan lese om hennes møte med helsevesenet, og om tvangsinnleggelser og sondemating. Hennes streben for å bli tynn er blitt en kamp på liv og død. Et lyspunkt er oppholdet på Modum Bad, hvor Kate får en rekke ahaopplevelser og mer innsikt i sin egen historie og følelsesliv, som det står i boka. Her begynner hun å se framover igjen. Men veien videre er kronglete og går gjennom nye sykehus opphold med tvangsmating. Selvmordstanker og selvmordsforsøk. Det er en ensom kamp. Til slutt finner Kate langsomt en vei ut av den mørke og destruktive kampen mot sin egen kropp. Hun greier å fullføre videregående. Hun blir forelsket. Tankene kommer inn i nye baner. Til slutt legger hun spiseforstyrrelsen bak seg. Hun studerer antropologi. Reiser til Palestina. Opplever møter med en virkelighet som setter hennes egne problemer i perspektiv. Kritikk mot helsevesenet Ved kjøkkenbordet i det koselige kjøkkenet i Malmø byr Evie Soli på kaffe og deilig gulrotkake som hun har bakt selv. Det er vanskelig å forestille seg at den flotte, unge kvinnen foran meg, som utstråler lykke og livsglede, er den samme som vi treffer i boka. Boka hennes er også en kritikk mot helsevesenet. – Min erfaring med psykiatrien har ført til at jeg i mange år har vært redd for psykiatri og helsevesen. Følelsen av å bli overkjørt og misforstått i kombinasjon med den maktesløsheten jeg opplevde i møte med autoriteter, gjør at jeg ikke har noen tiltro til psykiatrien som system i dag, sier hun. Ren oppbevaring Evie Soli mener at behandlingen hun fikk mest dreide seg om oppbevaring, bortsett fra oppholdet på Modum Bad. Men i boka beskriver hun også viktige møter med ansatte på sykehuset som lyspunkter. En av dem er «Ariana», en sommervikar ved akuttpsykiatrisk avdeling. – Hun var den som først sa at jeg burde skrive en bok om opplevelsene mine. Hun lånte meg en perm med råd og tips for å skrive, og var i det store og hele et riktig medmenneske. I psykiatrien kan noen assistenter, vikarer og pleiemedhjelpere være veldig viktige der og da, som lys i tilværelsen. Budskap til helsepersonell Evie er ikke minst kritisk mot bruken av tvang som hun har vært utsatt for. – Tvang kan være nødvendig når det er akutt fare for liv og helse, som etter et selvmordsforsøk eller alvorlig avmagring, men jeg vet i ettertid at det ikke hadde behøvd å være slik i mange måneder, sier hun, og håper at hennes historie kan bringe håp til andre som sliter med en spiseforstyrrelse. – Jeg håper først og fremst at folk i helsevesenet vil lese boka, sier hun. Spiseforstyrrelser Årsakene til at noen utvikler en spiseforstyrrelse er sammensatte. Psykologiske og sosiale faktorer ligger ofte til grunn for et senere misbruk av mat. Sentralt står også kulturelle faktorer som slankepress, sykelig magert kvinneideal og kvinnerollen i stor endring. Matmisbruk er et symptom på følelsesmessige konflikter. Å overspise, sulte, kaste opp og tvangsspise brukes bevisst eller ubevisst i et forsøk på å skyve vekk problemer. (Kilde: Interessegruppa for spiseforstyrrelser (IKS), iks.no) En person har en spiseforstyrrelse når tanker, følelser og handlinger knyttet til mat, kropp og vekt går ut over livskvalitet og fungering i hverdagen. (Definisjon på spiseforstyrrelser brukt av IKS) < << temahefte-42