ingvar skjerve er sykepleier og har mastergrad i profesjonsetikk og diakoni fra Universitetet i Oslo. Han er også leder for seksjon Helse og sosial i Fagforbundet pleie og Omsorg Oslo. 4 profesjonskampenes tid er over! En sjelden gang får man være med på noe virkelig stort og viktig. I vår hadde jeg gleden av å hilse de 31 helsefagarbeiderne som kom seg gjennom alle nåløyene og ble sykepleierstudenter på grunnlag av fagbrevet sitt. Det lå mange års kamp bak denne delseieren for Fagforbundet. Den såkalte tresemesterordningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus kom ikke i stand på grunn av initiativer fra høyskolen. Den ble pålagt av Utdanningsdirektoratet og er en prøveordning. Det er enda et stykke frem til at det blir noen permanent yrkesvei (yvei) til sykepleiekomptanse, om det i det hele tatt blir noen. Norsk Sykepleierforbund (NSF) har vært svært skeptisk, for å si det pent, og deres tette bånd til utdannings institusjnene er ingen godt bevart hemmelighet. Kampen om yveien er en kamp med lange historiske linjer. Helt siden sykepleien ble etablert som fag, på begynnelsen av det forrige århundre, har det foregått en debatt om hva som bør være dens kunnskapsgrunnlag. Norsk Sykepleierforbund har stått i front for å etablere den som en selvstendig akademisk disiplin. Da forbundet ble etablert, var dets viktigste kampsak å skille de faglærte fra de ufaglærte. I et opprop sendt ut i forbindelse med stiftelsen av Norske Sykepleierskeforbund, lyder det som følger: Søstre! Den lethet hvormed der f.eks kan begyndes i privatpleie, uten forutgaaende utdannlese, gir kvinder anledning til at paata sig sykepleie, som kun burde betroes den fuldt utdannede sykepleierske. At dette er til stor skade for baade den syke og sykepleierskestanden er noget som siger sig selv. (Melby, 1990) Hensikten med moderne fagorganisasjoner var å bygge solidaritet mellom folk i en bestemt klasse gjennom å etablere monopol på arbeids kraften, for slik å presse arbeidsgiverne til å heve prisen på varen arbeidskraft. Skal denne strate gien lykkes, må så mange arbeidere i bransjen eller sektoren som mulig, slutte opp om fag organisasjonen. Stifterne av NSF ville omtrent det motsatte. De var ikke ute etter å bygge klassesolidaritet i helsesektoren. Tvert imot. De søkte å splitte helsearbeiderne og monopolisere bestemte arbeidsopp gaver og funksjoner på sine medlemmers hender. Påfallende er det også, som blant annet Åshild Fause og Anne Micaelsen har påpekt i sin gjennomgang av sykepleiefagets historie i Norge, at NSF i årene etter stiftelsen ikke var særlig opptatt av klassiske fagforeningskrav, slik som lønnsog arbeidsforhold. De utdannede sykepleierne var med andre ord ikke primært ute etter en enklere hverdag, men primært ute etter å etablere seg som en profesjon. Behovet for kunnskaper og ferdigheter i arbeidet med pleien av den syke er udiskutabel. Slik sett var sykepleiernes kamp også en kamp for noe mer enn deres egeninteresse. Samtidig var den åpenbart også et redskap som ga de utdannede sykepleierne en priviligert stilling og stor makt innenfor en bransje i voldsom vekst. Noe av det første Sykepleierskeforbundet gjorde for å «verne om sitt kall» var selv å drive temahefte-47