fagLIg INNspILL 7pleie i praksis på utsikten til å få utdannet hjelpepersonale. Ifølge Kari Melby mente i alle fall sentrale personer i Sykepleierforbundet at hjelpepleierutdanningen kunne bidra til å avlaste sykepleierne i kjedelige rutineoppgaver, slik at de kunne konsentrere seg om mer avansert arbeid. Norsk Sykepleierforbund lyktes. Både i å etablere sykepleien som profesjon og som egen, akademisk disiplin. I dag begynner imidlertid kostnadene ved strategien å bli tydelige. Det er noen illevarslende trekk ved både faget og ved organiseringen i helsetjenestene. For den som leser både Cathrine Krögers og Linda Hæggdahls tekst i dette tidsskriftet, blir det åpenbart at det er noe i måten vi utdanner og bruker helsepersonell i dette landet som ikke stemmer. På den ene siden har vi sykepleierstudenter som opplever at utdanningen de får, ikke er relevant for den virkeligheten som møter dem ute i praksis. På den andre siden har vi hjelpepleiere som opplever at de gjør alt mulig annet enn å jobbe med det de er utdannet til. Kommunhelsetjenesten sliter med å rekruttere nok sykepleiere, og sykepleierne i kommunehelsetjensten opplever at de får for mye ansvar og står alene med store oppgaver. Samtidig vet vi at det mangler faste, hele stillinger for helsefagarbeidere i kommunehelsetjenestene. Mange helsefagarbeidere opplever at deres faglighet skyves til side, at ting de helt utmerket godt kunne gjort, og som vårt profesjonsnøytrale lovverk tillater dem å gjøre, blir definert som «sykepleieoppgaver». Sykepleierne lager slik ris til egen bak. Sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette. Det er på tide å få en ordentlig debatt om hva slags kompetanse vi trenger i helsetjenstene. En nøktern kompetansanalyse må ligge til grunn, en analyse som tar høyde for at det neppe er samfunnsgavnlig eller samfunnsøkonomisk fornuftig å basere seg bare på høyskoleutdannet arbeidskraft. Også når det gjelder den delen av arbeidsstyrken som skal ha høyskoleutdanning, er det behov for en virkelighetsorientering. Når avgått statssekretær og tidligere leder i NSF Lisbeth Norman i fullt alvor i Aftenposten i vinter hevder at løsningen på kompetanseutfordringene i helsetjenstene er «flere mastergrader», er det grunn til å si stopp. Bare et fåtall av oss kan, skal eller bør ta doktorgrad. Og ikke en gang alle som kommer så langt, kan regne med forskerkarriere. På høyskolene må man spørre seg om det faktisk er slik at det viktigste er å bli «universiteter », eller om det kanskje er en like verdig framtid i å være gode høyskoler og utdanne flinke, reflekterte praktikere. Profesjonskampenes tid bør være over. I stedet bør vi få en felles erkjennelse av at vi trenger forskjellige faggrupper, med forskjellig type kompetanse. Og kanskje bør det ikke være helt tette skott imellom dem. En mer sømløs utdannelse er et første steg på veien. De 31 pionerene som begynte på sykepleien på Kjeller i vår, kan bane vei. De tar med seg erfaringene som helsefagarbeidere, den mest pasientnære yrkesgruppa vi for tiden har, inn i sykepleien og en framtid som avdelingssykepleiere, helseledere og spesialsykepleiere. Kanskje vil ikke den krevende virkelighten i primærhelsetjenesten være like skremmede for dem som allerede kjenner den? Berntsen, Harald (2007): Tilbake til start. En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907– 2007. Christensen, karen; syltevik, liv Johanne (2008): Kvinners arbeid Fause, Åshild og Micaelsen, anne (2002): Et fag i kamp for livet: sykepleiefagets historie i Norge ljunggren, Jørn (red.) og Dahlgren, kenneth (red.) (2012): Klassebilder: ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Melby, kari (1990): Kall og kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie pax leksikon, bind 6, side 186–188. sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette. fagLIg INNspILL 7pleie i praksis på utsikten til å få utdannet hjelpepersonale. Ifølge Kari Melby mente i alle fall sentrale personer i Sykepleierforbundet at hjelpepleierutdanningen kunne bidra til å avlaste sykepleierne i kjedelige rutineoppgaver, slik at de kunne konsentrere seg om mer avansert arbeid. Norsk Sykepleierforbund lyktes. Både i å etablere sykepleien som profesjon og som egen, akademisk disiplin. I dag begynner imidlertid kostnadene ved strategien å bli tydelige. Det er noen illevarslende trekk ved både faget og ved organiseringen i helsetjenestene. For den som leser både Cathrine Krögers og Linda Hæggdahls tekst i dette tidsskriftet, blir det åpenbart at det er noe i måten vi utdanner og bruker helsepersonell i dette landet som ikke stemmer. På den ene siden har vi sykepleierstudenter som opplever at utdanningen de får, ikke er relevant for den virkeligheten som møter dem ute i praksis. På den andre siden har vi hjelpepleiere som opplever at de gjør alt mulig annet enn å jobbe med det de er utdannet til. Kommunhelsetjenesten sliter med å rekruttere nok sykepleiere, og sykepleierne i kommunehelsetjensten opplever at de får for mye ansvar og står alene med store oppgaver. Samtidig vet vi at det mangler faste, hele stillinger for helsefagarbeidere i kommunehelsetjenestene. Mange helsefagarbeidere opplever at deres faglighet skyves til side, at ting de helt utmerket godt kunne gjort, og som vårt profesjonsnøytrale lovverk tillater dem å gjøre, blir definert som «sykepleieoppgaver». Sykepleierne lager slik ris til egen bak. Sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette. Det er på tide å få en ordentlig debatt om hva slags kompetanse vi trenger i helsetjenstene. En nøktern kompetansanalyse må ligge til grunn, en analyse som tar høyde for at det neppe er samfunnsgavnlig eller samfunnsøkonomisk fornuftig å basere seg bare på høyskoleutdannet arbeidskraft. Også når det gjelder den delen av arbeidsstyrken som skal ha høyskoleutdanning, er det behov for en virkelighetsorientering. Når avgått statssekretær og tidligere leder i NSF Lisbeth Norman i fullt alvor i Aftenposten i vinter hevder at løsningen på kompetanseutfordringene i helsetjenstene er «flere mastergrader», er det grunn til å si stopp. Bare et fåtall av oss kan, skal eller bør ta doktorgrad. Og ikke en gang alle som kommer så langt, kan regne med forskerkarriere. På høyskolene må man spørre seg om det faktisk er slik at det viktigste er å bli «universiteter », eller om det kanskje er en like verdig framtid i å være gode høyskoler og utdanne flinke, reflekterte praktikere. Profesjonskampenes tid bør være over. I stedet bør vi få en felles erkjennelse av at vi trenger forskjellige faggrupper, med forskjellig type kompetanse. Og kanskje bør det ikke være helt tette skott imellom dem. En mer sømløs utdannelse er et første steg på veien. De 31 pionerene som begynte på sykepleien på Kjeller i vår, kan bane vei. De tar med seg erfaringene som helsefagarbeidere, den mest pasientnære yrkesgruppa vi for tiden har, inn i sykepleien og en framtid som avdelingssykepleiere, helseledere og spesialsykepleiere. Kanskje vil ikke den krevende virkelighten i primærhelsetjenesten være like skremmede for dem som allerede kjenner den? Berntsen, Harald (2007): Tilbake til start. En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907– 2007. Christensen, karen; syltevik, liv Johanne (2008): Kvinners arbeid Fause, Åshild og Micaelsen, anne (2002): Et fag i kamp for livet: sykepleiefagets historie i Norge ljunggren, Jørn (red.) og Dahlgren, kenneth (red.) (2012): Klassebilder: ulikhet og sosial mobilitet i Norge. Melby, kari (1990): Kall og kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie pax leksikon, bind 6, side 186–188. sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette. temahefte-47