sykepleie som håndverk er neglisjert Høsten 2015 begynte jeg på sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det var et sjokkartet møte med en utdanning med et frenetisk fokus på ullen teori. Det som har forundret meg mest i disse årene, er skolens underminering av sykepleie som håndverk. Jeg er ikke alene. Jeg har aldri møtt en skole med så stor frustrasjon og misnøye blant studen tene. Hårreisende dårlige lærebøker, et tåkete og omstendelig språk og uendelig terping på etikk, kommunikasjon og hvordan en forskningsartikkel skal se ut. Tilsvarende har det vært en neglisjering av sykepleie som håndverk; praksiskunnskap, anatomi og sykdomslære. Vi er studenter som alle lengter etter å lære noe ordentlig. Til nå har vi fått høre at det vi lærer først vil gi mening når vi kommer til tredje året. Da vil vi innse hvor relevant teorien har vært. Og nå er vi her da. I vårt tredje år, og i praksis på sykehus for første gang. Det vil si. Det er de heldige av oss. De uheldige havner i avdelinger der de har tilbrakt sine første uker med tverrfaglige møter. Alternativt foran datamaskinen for å lære seg dips, og i hvilken rubrikk du skal kartlegge pasientens eliminasjon, reproduksjon eller åndelige status. For de av oss som har vært så heldige å havne på en aktiv sykehusavdeling, kan den første tiden være direkte pinlig. Pinlig fordi vi kan så lite til å være tredjeårsstudenter. For min del er det første gang jeg ser et avtrekkskap for penicillin, og jeg har ikke lagt PVK (perifert venekateter, som brukes til å gi legemidler eller andre væsker intravenøst) annet enn på en gummidings. Kanskje aller verst. Vi er så uhyggelig dårlig forberedt teoretisk. Etter et slapt annet år på skolen – med nok en hjemmeeksamen i etikk og kommunikasjon, og et surrealistisk dårlig psykiatripensum – har vi stort sett glemt det vi lærte i det første årets hektiske anatomiog syk domslærepensum. Av læreren vår fikk vi den gang høre at den latinske terminologien trengte vi ikke bry oss om. Det var forståelsen det dreide seg om. Hun kan ikke ha lest en journal eller vært innenfor en sykehusavdeling på årtier. Her svirrer det av latinske begreper og diagnoser. I motsetning til de fleste andre sykepleier utdanningene, har studentene på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sykehuspraksis først i tredje året. Ifølge praksisstedet er det høyst uvanlig, og gjør at HiOAstudentene nærmest er som grønnskollinger å regne med tanke på at vi snart er ferdige. Jeg spurte skoleveilederen om det finnes noen faglig begrunnelse for å vente så lenge. Nei, dessverre, sa hun, og la til at både studenter og lærere lenge hadde kjempet for å få sykehuspraksisen tidligere, men at det ifølge skolen krevde for omfattende omorganisering. Med andre ord: Skolen er for stor, skuta for vanskelig å manøvrere. For øvrig et mantra som går igjen hver gang skolen må forsvare hvorfor de ikke klarer å gjennomføre helt nødvendige forbedringer av studiet. Størrelsen ja. Sjefen selv, Curt Rice, er stolt av den. I enhver sammenheng peker han på at vi er den største høyskolen i landet. Som om det i seg selv er et kvalitetstegn. Undersøkelser tyder på at det motsatte er tilfelle. Både når det gjelder lærerog sykepleierutdanningen scorer små institusjoner jevnt over bedre, både på kvalitet, praksis og trivsel. 16  temahefte-47