22 > Fagbladet 2/2007 skremme motparten til å holde seg på matta. Men nå, nå har USA sagt åpent at de ikke er der til avskrekking. Hvis konvensjonelle våpen ikke lenger strekker til når de vil oppnå noe, kommer de til å bruke atomvåpen. Vi har altså gått fra skremsel til vilje til bruk, og faren for en atomkrig er mye større i dag enn under den kalde krigen. Han snakker fort, og med så mye engasjement at det virker umulig å få med seg alt. Langt mindre presse inn et spørsmål. – Hvorfor reagerer man ikke på dette? fortsetter han, og svarer selv: – Det virker på meg som mange tror det bare er mulig å få gjennom- ført begrensede ting på lokalt plan, mens allianseforhold og stormakts- politikk er utenfor den demokratiske rekkevidden. Hvis det virkelig er sånn, er det alvorlig. SIDEN NEI TIL ATOMVÅPEN hadde sin glansperiode på midten av 1980- tallet, har medlemsmassen gått ned fra 130.000 til rundt 20.000. Akkurat dét bekymrer Kopreitan lite. – Organisasjonsarbeid handler om å kommunisere en idé, et budskap. Det er organisatorisk blindgjengeri å bare konsentrere seg om å få flest mulig med! Vi opererer strategisk, ikke i forhold til antall medlemmer. Han blåser i nesen og smiler i skjegget, filosoferer over organisa- sjonslivet. – Det undrer meg at ikke flere arbeider som oss – treffer folk der de er. Men nå er det jo ikke in lenger å holde på med slike ting. Nå er det selvrealisering, å gå på kafé med venner, som teller. Vi aner et lite hjertesukk. NOEN AV DE UNGE klarer han like- vel å huke tak i når han står med vogna si på Karl Johan. – Vi flyr når det er oppdrift. Så om sommeren, når det er pent vær og mange turister, står jeg der gjerne flere timer om dagen. Men nå, om vinteren, er det ikke så mye å gjøre der borte. Da er vi her på kontoret og jobber med andre ting, ja bortsett fra lørdager. Da går andre i butikker og møter kjente, mens jeg står på stedet hvil og møter kjente. Han humrer. – Da kommer de bort, de unge, de står som ungkatter og skjerper klørne på en bjørk. KOPREITAN BEKYMRER SEG for det han kaller fremmedgjøringen i dagens samfunn. – Når mediene, som skal opplyse, blir brukt utelukkende til å få folk til å le, er det et problem. Man skal ikke bare le, det blir man dum av. – Det verste er jo at det selger. Romernes sirkus var seriøst i forhold til dagens offentlighet. Og så kan redaktørene nøye seg med å si: Men folk vil ha det! Jeg tror ikke dette blir bedre før folk nekter å «spise søppel». – Hvordan skal man få vanlige folk til å engasjere seg? – Uff, du må ikke snakke sånn, om vanlige folk, det er sånn ovenfra og ned-holdning. Journalisten krymper seg i den grønne stolen, angivelig arvet fra Kirkens Bymisjon. – Folk er mer fornuftige enn man tror. Men de har oppdaget at politikerne ikke har like stor makt, og at markedet har tatt over. Folk begyn- ner å spille på markedets premisser – det er et skifte i politisk og sosialt handlingsrom – jeg kan forstå at man biter på det. Dyrene går jo også til den sletta der gresset er grønnest, men så glemmer de at det gresset kan være giftig og fullt av sprøytemidler. I SEPTEMBER fyller Ole Kopp 70 år. Mer enn en tredel av livet har han brukt på atomsaken, og han har ikke tenkt å pensjonere seg med det første. – Er det ikke noe annet du heller ville gjort med livet ditt enn å stå med en barnevogn på Karl Johan og selge jakkemerker? – Så lenge jeg er glad og fornøyd med det jeg gjør, har jeg ikke noe ønske om å skifte tue. Han tar på seg frakken og trekker lua ned over ørene. – Som sagt, mange er blitt litt fremmedgjort. Kanskje er det den allmennmenneskelige evnen til å venne seg til alt. Det kan ikke være slik at man har levd så lenge med atomvåpen at man glemmer at de eksisterer? fbaargang2007 fbseksjonSAM