FRANKRIKE PRESIDENTVALGET • Franskmennene skal velge ny president 22. april. De to av de 12 kandidatene med størst oppslutning i første valgomgang, går videre til avgjørende runde 6. mai. • Det ser ut til at kampen vil stå mellom sosialist- partiets Segolène Royal, høyrepartiets Nicolas Sarkozy og sentrumskandidaten Francois Bayrou. • Om Royal blir valgt, blir hun Frankrikes første kvinnelige president. Det umulige regnestykket Mens sosialistpartiets Ségolène Royal og høyresidens Nicolas Sarkozy kjemper om å komme seg inn i det overdådige presidentpalasset, må den jevne franskmann nøye seg med langt mindre luksuriøse kår. Tekst: SANDRA LILLEBØ    Foto: GREG RØDLAND BUICK Offisielt er det vår. Men om vi skriver april, blåser vinden fortsatt kaldt gjennom sentrumsgatene i Paris, og temperaturen tillater ikke noen utskeielser i kles- veien. For å beskytte de aller fattigste, forbyr den franske loven å sette leieboere på gaten i de kaldeste vintermånedene – ubetalt husleie eller ikke. Men altså, nå er det april. Mens valg- kampen går inn i sin siste fase, blir folk kastet ut av boligene sine. – Dere kommer på riktig tidspunkt – nå er vi midt i høyse- songen, ironiserer Jérôme Brossaud i organisasjonen CGL (Confédération Générale du Logement). Det er fredag morgen, og som vanlig tar han imot mennesker som står i fare for å bli kastet ut av boligen sin, for å gi dem juridisk rådgivning. Noen ganger er det sosialkontoret som sender dem hit. Andre ganger er det rettssystemet. – Det er helt sprøtt, sier han. – Av og til er det de samme som trekker dem for retten, som henviser dem til oss for å få hjelp. På venteliste i seks år Det er få uker igjen til den første valgrunden, og franske avisspalter fylles med høytsvevende ideer om hva som må gjøres for å få Frankrike ut av den sosiale og økonomiske blindgaten landet etter hvert har kjørt seg inn i. Sarkozy snakker om nasjonal iden- titet, ansvar og autoritet. Royal om det samme – dog i en mykere, rødere – kvinnelig – innpakning. Men virkeligheten er like naken som veggene på Brossauds lille kontor. Den første som trenger hjelp den morgenen, er en familiefar. Han er i førtiårene og er pent kledd, med et lite silkeskjerf i halsen. Papirene hans er nøye organisert i mapper i forskjellige farger. Mannen forteller at han jobber i en restaurant og tjener 1400 euro i måneden. Kona jobber i barnehage og tjener 1100. Sammen har de en datter på seks år. Når alt går på skinner, klarer den lille familien å betale de 1370 euroene det koster å bo i en toroms leilighet i et av Paris’ bedre strøk. Men i fjor sommer var han arbeidsløs i to måneder, og med bare én inntekt, var det umulig for dem å betale husleien. Etter hvert har gjelden steget til 3300 euro, og i morges kom varselet om utkastelse. – Jeg har bedt foreldrene mine om hjelp, sier mannen, som vil være anonym. – De gjør så godt de kan. Men de er pensjonister og har ikke så høy inntekt. Brossaud spør om de har vurdert å flytte til et billigere sted, og mannen bekrefter at de har forsøkt, både via rubrikkannonser og boligformidlings- selskaper. – Dessverre tjener vi ikke nok til at huseierne vil ha oss. – Har dere søkt om sosialbolig? Mannen ler. – Vi har søkt hvert år siden datteren vår ble født. Men hver gang får vi det samme svaret: Vi blir ikke prioritert. Andre trenger det mer enn oss. Et spørsmål om tid I løpet av noen morgentimer har seks personer oppsøkt Brossaud. De aller «Mange av dem som blir husløse er i fast arbeid med en normal inntekt.» Jérôme Brossaud, jurist og nestleder i CGL, en fransk leietakerforening. 54 > Fagbladet 4/2007 fbaargang2007 fbseksjonHEL