FOKUS kompetanse blir fremhevet i læreplanens formål. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i kompetansemålene. Læreplanen er lærerens viktigste styringsdokument. Ord og begreper som benyttes her, legger sterke føringer for utdanningens innhold og de metoder som velges. En teoretisering av utdanningen fører til at motivasjonen synker, relevansen for yrkesutøvelsen blir mindre tydelig, og teori og praksis mister kontakt med hverandre. Verksteder gir ikke samme effekt innenfor programområde for helsearbeiderfag som i for eksempel programområde for kjøretøy, som kan ha reelle motorer på skolens verksted. Vi jobber med mennesker, elevene bruker seg selv som viktigste instrument, og de utvikler ulike sider av sin personlighet i møtet med mennesker. Kvaliteten på opplæringen er helt avhengig av at elevene møter mennesker med relevante hjelpebehov allerede fra starten av utdanningen. Kompetanseplattformen for helsefagarbeidere beskriver funksjoner og arbeidsområder for yrkesgruppa: «Helsefagarbeideren utfører praktisk pleie, omsorg og miljøarbeid for pasienter og brukere av helse- og sosialtjenesten. Helsefagarbeideren utøver sitt fag med utgangspunkt i pasientens/brukerens forutsetninger, med sikte på å bedre livskvaliteten og funksjonsnivået for den enkelte.» Dette er kjernen i helsefagarbeiderens yrkesutøvelse og må også være utgangspunktet for elevenes læring og utvikling av yrkeskunnskap. Hvordan kan elevene bli i stand til å møte disse utfordringene uten at kunnskapen læres og utvikles i nærhet til pasientene/brukerne? HELHETLIG YRKESKUNNSKAP må utvikles med utspring i selve yrkesutøvelsen, ikke i form av generelle teorier eller som oppsplittede fagområder. Heller ikke kan teori ensidig brukes som oppskrift for praksis. Betydningen av å tilegne seg kunnskap blir langt tydeligere for elevene når de er utplassert i arbeidslivet enn når de er på skolen. Læring i praksisfeltet utfordrer hele kroppen, ikke bare intellektet. Følelser er mer aktivert i læringen når elevene står i virkelige situasjoner i arbeidslivet. Kunnskap som berører oss, læres best, samtidig som læring i praksis gjør kunnskapen «levende». Slike situasjoner er langt vanskeligere, for ikke å si umulig, å skape i skolen. Konkret, situasjons- og personavhengig kunnskap fra praksisfeltet bør derfor være utgangspunktet for å arbeide videre med teoretisk lærestoff i skolen. Veiledning er viktig gjennom hele utdanningen for å bidra til utvikling av helhetlig yrkeskunnskap. I veiledningssituasjoner kan sammenhenger mellom praktisk handling, teoretisk forståelse, verdier og følelser være i fokus. Det er helt avgjørende for utvikling av yrkeskunnskap at vi i veiledningen tar utgangspunkt i elevens opplevelser og erfaringer fra praktiske situasjoner. Læreplanens teoretisk formulerte kompetansemål vil kunne medføre store lokale forskjeller med hensyn til strategier/metoder for å nå målene. I sin ytterste konsekvens vil alle læreplanens mål på Vg2-nivå kunne nåes uten at eleven møter en pasient. En teoretisk utdanning på grunn av mangel på praksis-/læreplasser vil gi svært redusert kvalitet. Arbeidslivets utfordringer er sammensatt og kan i beste fall bare delvis etterliknes i skolen, mens møtet med mennesker med omsorgsbehov ikke på noen måte kan erstattes. Det er derfor av største viktighet at skole og arbeidsliv samarbeider om å utdanne de nye helsefagarbeiderne. Fagbladet 6-7/2007 > 45 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2007 fbseksjonHEL