FOKUS Illustrasjonsfoto: colourbox.com «Forståelse for rusproblematikk må knyttes til prosesser som går over tid og må ses i et livsløpsperspektiv.» som fortsatt er smertefullt å leve med. De har fysiske og psykiske helseproblemer som ikke følges opp på en tilfredstillende måte. Når det gjelder disse kvinnene, så tyder det på at de har klart seg mer på tross av hjelpeapparatets innsats enn på grunn av det. «Hadde det ikke vært fordi jeg er så veldig sta og har fått så mye oppbakking av mamma og søsknene mine, hadde jeg aldri klart det.» Med det ståstedet de har i dag opplever de likevel en mening og sammenheng i livet. «Jeg er rik som har fått to så vanvittig forskjellige liv i ett liv, virkelig kontraster. Det har vært en kamp mellom liv og død, jeg har fått livet i gave en gang til, føler jeg.» HVA KAN VI som helse- og sosialarbeidere lære gjennom å lytte til de som har erfaringene? Forståelse for rusproblematikk må knyttes til prosesser som går over tid og må ses i et livsløpsperspektiv. Vi må i større grad bli i stand til tidlig å vurdere både sårbarhet og styrke hos den enkelte. Dette gjelder i forhold til omgivelsene og til disse kvinnenes relasjoner. Det er også nødvendig å ta hensyn til struktur eller mangel på struktur i livene deres. Psykososiale støtte- tiltak må opprettholdes ut fra individuelle behov både når det gjelder omfang, innhold og tid. Nøkkelsituasjoner som graviditet og omsorgsoppgaver må ivaretas. Det er nødvendig å bedre dialogen med tidligere misbrukere og deres pårørende, og ta i bruk deres kunnskap i møtet med helse- og sosialarbeidere slik at livet som nykter kan leves på egne premisser og tillitsforholdet mellom bruker og hjelper kan bedres. Det er behov for forskning som løfter fram tidligere misbrukeres kunnskaper om hvilke prosesser som hemmer og hvilke som fremmer konstruktive livsstilsendringer. IDA SOM ETTER mange år fikk god hjelp, svarer: «Jeg følte at de som jobbet rundt meg brydde seg om meg. Jeg fikk være med på å legge opp løpet selv, at de ikke tok avgjørelser over hodet på meg, men at du var involvert. ... Og så var det slik at jeg skal vise dem at jeg klarer det. Hele tida hadde jeg det klart for meg. Grunnlaget for det var at de som jobbet med meg hadde trua på meg.» Spørsmålet vi som jobber som hjelpere må stille oss er: Hvorfor hører vi ikke på dem? Fagbladet 8/2007 > 45 fbaargang2007 fbseksjonHEL