Kraftdame Mari Storstein Alder: 21 år Yrke: Student og filmskaper Aktuell: Har laget filmen Jakten på Sylvia B om Iplos-registreringen av funksjonshemmede. Den prisbelønte filmen fikk helseministeren personlig til å endre regelverket. med kamera Mari Storstein hadde tiltenkt helseministeren skurkerollen i Jakten på Sylvia B. Så viste det seg at virkelighetens «bad guy» var bydelsdirektøren. Tekst: SIDSEL HJELME    Foto: ERIK M. SUNDT MARI STORSTEIN legger stemmen i småironisk og tungsindig kommentatorleie og introduserer seg selv: – Dette er Mari. Hun er 21 år og funksjonshemmet. Nei... Sterkt funksjonshemmet. Etter fem minutter i Mari Storsteins kraftfelt har hun sprengt den begrensende karakteristikken i fillebiter. Men dramaturgi er en selvsagt del av håndverket for filmarbeideren som mange vil kjenne igjen fra dokumentaren Jakten på Sylvia B. Foruten å spille hovedrollen som seg selv, sto Mari Storstein også for idé, manus og regi i tett samarbeid med broren Aksel. – Jeg ville lage en film som var fortalt gjennom meg, der jeg hadde full styring. Når funksjonshemmede omtales i mediene, er det som oftest veldig trist. Jeg ville gi et annet bilde av hvordan det er å være funksjonshemmet. Livet er ikke jævlig selv om jeg sitter i rullestol, men det er kjipt når jeg må kjempe mot systemet for å kunne leve et normalt liv. VI SPOLER TILBAKE til mandag 26. februar. Klokka halv elleve på kvelden ruller Jakten på Sylvia B over tv-skjermen, og 310.000 seere blir vitne til hvordan «systemet» har klassifisert Mari som så svak og hjelpeløs at hun ikke burde gjort annet enn å ligge i sengen sin og stirre i taket hele dagen. I likhet med tusener av andre funksjonshemmede var Mari registrert i det såkalte Iplos-registeret med de mest intime og personlige detaljer – uten at noen hadde spurt henne. De ansatte i bydel St. Hanshaugen i Oslo hadde vært «snille» mot Mari og gitt henne dårligst score på samtlige av indikatorene. Med kamera som våpen sparket Mari i gang kampen mot påtvunget og feilaktig registrering. Jakten på helseminister Brustad var i gang. BYDEL ST. HANSHAUGEN var første post. – Jeg fikk vite om Iplos-registeret i august i fjor. Da jeg ringte bydelen, fikk jeg vite at jeg var blitt registrert i mars. Jeg ba om å få se hva som stod der, og fikk en avtale, men hun som skulle vise meg det, dukket ikke opp, forteller Mari. Dermed bar det hjem til intens telefonresearch. – Vi ringte 30–40 kommuner, og de fleste sa at de hadde registrert folk på samme måte som i min bydel. Altså uten å spørre den det gjaldt. – Jeg syntes det var ressurssløseri. For det første fordi det ble registrert feil, men også fordi jeg mener denne registreringen ikke har noen hensikt.    > PORTRETTET Fagbladet 9/2007 > 21 fbaargang2007 fbseksjonHEL