22 > Fagbladet 9/2007 Ett av målene med filmen var å få Sylvia Brustad til å stoppe registreringen. MARIS FILMPROSJEKT ble ikke helt som planlagt. – Vi trodde Sylvia Brustad skulle være «the bad guy». Så ble det bydelen i stedet, smiler Mari. Filmscenen der bydelsdirektøren gjemmer seg bak en dør og nekter å uttale seg fordi Maris filmprosjekt «ikke er media», er både til å le og gråte av. Sikkert er det i hvert fall at scenen ikke vil bli trukket fram som eksempel på vellykket mediestrategi på KS’neste kurs i mediehåndtering. Som dokumentarfilmskaper fikk ikke Mari akkurat førsteprioritet i køen for å nå fram til helseministeren. Først da hun møtte fram på en konferanse for fugleinfluensa, fikk hun nærkontakt med Sylvia Brustad og fikk hennes kommentar til Iplosregistreringen. – Det var det som måtte til, sier Mari. Da Jakten på Sylvia B ble vist på tv, gikk Sylvia Brustad umiddelbart ut og beklaget den feilaktige Iplosregistreringen av landets funksjonshemmede. ALLEREDE FØR RULLETEKSTEN tonet ut, strømmet tilbakemeldingene inn på Mari Storsteins mobiltelefon. Mange av dem var fra kommuneansatte som selv hadde registrert funksjonshemmede i Iplos. – Noen sier at de ikke visste at det var galt, andre at de ikke våget å gå imot registreringen av frykt for sine egne jobber. For mange kommuneansatte er nok Iplos-skjemaet ett av mange papirer. De fyller det ut og tenker ikke på konsekvensene for brukerne. Men det er menneskene som jobber i systemet som former hverdagen vår, og derfor er det problematisk når lojaliteten hos de kommuneansatte ligger hos arbeidsgiver og ikke hos brukerne. – Har du hørt noe fra din egen bydel etter at filmen ble vist på tv? – Etter to måneder ringte de og ville ha en samtale med meg. Om hva jeg syntes om bydelen og slikt. Det trodde jeg faktisk de visste! FILM HAR VÆRT en viktig del av Maris liv så lenge hun kan huske. – Jeg og søsknene mine har alltid lekt med kamera, og laget masse filmer om alt mulig tull og tøys. At film kunne brukes politisk tenkte jeg først for tre år siden. Jeg skulle til utlandet og var avhengig av å ha med to assistenter, og bydelen hadde sagt at de skulle betale. To dager før vi skulle reise, ringte de og sa at de likevel ikke kunne gi støtte. Det var et sjokk, jeg skulle plutselig betale for tre stykker i stedet for én. Jeg ringte til broren min og sa at dette må vi lage film om. Vi dro opp til bydelen og ble kastet på dør. – Hvor henter du kreftene til å slåss? – Jeg blir sint. Når det skjer noe kjipt i mitt eget liv, eller om jeg hører om noe, blir jeg sint, og da får jeg lyst til å lage film. MARI HAR EN MEDFØDT muskelsykdom, men har aldri latt diagnosen sette dagsorden. – I familien min har det alltid vært en selvfølge at jeg skulle være med på det samme som andre. Da jeg var liten, gikk jeg på skiskole og lå i pulken mens de andre gikk på ski. Da jeg ble eldre gikk jeg på barneteaterskole sammen med søsteren min. Da Mari ville søke dramalinjen på videregående, mente skolebyråkratene at hun i stedet burde begynne på allmennfag på en annen skole «for der er det en annen som sitter i rullestol». – Det er som å si til en med grønne øyne at han burde søke på Berg for der er det en annen med grønne øyne. Når noen sier til meg at det blir vanskelig, får jeg bare enda mer lyst til å gjøre det. Det er viktig å være beinhard og ikke gi seg, sier Mari som med resultatene fra dramalinjen ettertrykkelig har satt sine motstandere på plass. Og hun lar seg ikke stoppe med det. DE SISTE MÅNEDENE har hun jobbet som regiassistent på Det norske teatret, regissert skolerevy, hatt ansvar for å skaffe sponsorer til Teaterhøyskolens sommerteater i Frognerparken, og nå har hun begynt å studere fjernsynsregi ved Høgskolen på Lillehammer – og flyttet hjemmefra for første gang. Og ikke nok med det: Under Den norske dokumentarfilmfestivalen fikk Jakten på Sylvia B førstepris som beste studentfilm. – Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje så mye da vi begynte å lage filmen. Men det er jo en viktig film, og alt som har skjedd rundt den er bra for saken. – Føles det som en seier? – Ja, jeg må innrømme at det føles som en seier, smiler Mari Storstein. fbaargang2007 fbseksjonHEL