Illustrasjonsfoto: Nina Lemvigh-Müller DEBATT vinter, haglet støttemeldingene inn fra de mange tillitsvalgte i Skoleetatens Fagforening. Det var i realiteten ikke først og fremst en støtte for mitt initiativ, men et felles manifest for at Fagforbundet nå skal slåss for at den framtidige AFP-ordningen blir ivaretatt på dagens nivå. Seinere får vår fagforening også brette opp skjorteermene for en ny kamp og reforhandling av selve pensjonsreformen. For var det noen som trengte applaus og bedre vilkår, er det våre medlemmer som samfunnet aldri hadde klart seg uten. Du og jeg trenger applaus og dytt i ryggen. Ikke beinkrok fra politikerne. Sindre Nørgaard, vaktmester Bogstad skole, Oslo > ELDREOMSORG Hvordan vil vi selv ha det? Vi har snakket om dette noen ganger rundt kaffekoppen på vaktrommet. Og de fleste har bestemte meninger om dette: Vi vil legge oss når vi selv vil. Stå opp når vi selv vil. Spise hva vi vil og når vi vil. Dusje hver dag, osv. Dette er de fleste enig om. Men hva er det da som gjør at vi ikke tilbyr det samme til våre kjære beboere/pasienter? Jeg vil gå så langt å kalle det for strutsementalitet. Høsten 2006 var vi noen fra min hjemplass som hadde det privilegiet å få besøke Lotte pleiehjem i København. Thyra Frank, som er bestyrerinne på dette berømte og viden kjente hjemmet som huser 23 beboere, derav 11 demente og 12 tungt pleietrengende, stilte seg selv og hennes ansatte det samme spørsmålet, hvordan ville de ha det når de ble gamle? Og svarene uteble ikke, og de var ikke i tråd med hvordan Lottes pleiehjem den gang ble drevet. Konsekvensen av denne spørreundersøkelsen ble at institusjonen ble gjort om til et hjem i ordets rette forstand. Ingen faste rutiner, kun middagen midt på dagen. Alt på beboerens premisser, kjæledyret fikk lov å være med når de flyttet inn, de bestemte selv fargen på veggene på rommet. Sydenturer to ganger i året, som ble finansiert av å sette av litt penger i måneden ifra beboerens lommepenger. De sparte også på mye mindre bleieforbruk enn vanlig. De gikk oftere på toalettet med dem, og som Thyra selv sa, det er billigere å dra i toalettsnora enn det er å bruke bleier. Og når det gjaldt sydenturene fikk hun ofte spørsmål om det var noen hensikt i å sende senile demente på ferie, de husket jo ingen ting allikevel. Svaret Thyra da gav var, skal de avlegge eksamen når de kommer hjem? Det hele handler om øyeblikkets gleder! Varme, tilstedeværelse, en god klem, en hånd å holde i var viktigere enn kluten, sier hun. Ingen sovemedisin, et glass portvin og kos langt utover kvelden løste alle søvnproblemer! Ja vi spør oss, hvordan få dette til, og Thyra Frank svarer villig vekk på alle våre spørsmål Hjemmet er kommunalt drevet og det er 21 ansatte (det skulle vært 23), men fordi hun hele tiden har måttet slåss i mot systemet er hun som hun selv sier «straffet» med to årsverk. De ansatte har fleksi arbeidstid, de begynner på ulike tidspunkt og går også hjem på ulike tider. På aftenvakt kommer det to arbeidere kl. 15.00 som jobber til kl. 23.00, mens en kan jobbe til kl. 24.00, 01.00 alt etter behov. Personalet er «hearthuntet» og ikke «headhuntet» som hun selv utrykker det. Men trivselen blant de ansatte er stor med et sykefravær på under én prosent. De ansatte er mine perler, sier hun og hender det at de ringer kvelden i forveien og ber om fri til en sydentur de har fått billig så gjør hun alt for å få det til. Videre sier hun at god pleie handler om sunn fornuft, og alle innenfor vårt fag burde stille seg spørsmål om hvordan ønsker jeg selv å få det når jeg blir gammel? Svaret på dette bør være en målestokk for vårt arbeid. Spørsmålet vårt helt til slutt, hva gjør vi med alle tanker, inntrykk og ideer når vi kommer hjem. Svaret Thyra Frank gir oss er: Begynn med å ta av de store papirsmekkene, si ifra når det snakkes negativt. Selv om det ikke alltid er lett, så er vi nødt til å være ærlige og våge å si ifra når det er ting vi reagerer på. Thyra Franks budskap må vi ta på alvor, få hodet opp av sanden. Vi må slutte å hele tiden skylde på penger og dårlig bemanning. Dette handler om en holdningsendring, og det er helt gratis. Liv Qvale, hjelpepleier > UTTALELSE Flere blir minstepensjonister Årskonferansen til Seniorklubben i Fagforbundet beklager sterkt at forbundet har godtatt den såkalte indekseringen i pensjonsreformen, hvor framtidige pensjoner utregnes etter vanlig lønnsvekst pluss prisutvikling, delt på 2. Alle pensjoner, bortsett fra minstepensjonene, skal reguleres i retning av minstepensjon, med stadig flere minstepensjonister som resultat. Vi føler nå at pensjonistene er blitt salderingsposten i reformen! Pensjonistene har ikke streikerett, men vi har stemmerett. Det som nå kan skje, er at de partier som fronter pensjonistenes pensjonsutvikling etter 2010 – i positiv retning for oss og framtidige pensjonister, kan få langt flere stemmer enn hva de ellers ville ha fått, bl.a. Fremskrittspartiet. Fra Norsk Pensjonistforbund foreligger utregning på hva pensjonistene kunne tapt, med foreslåtte ordning, i pensjonsutbetaling over en periode, fra 1993 til 2005, med 109.000 kroner i pensjon fra Folketrygden, ville tapet bli 154.248 kroner. Vi kan ellers vise til engasjementet til Norsk Pensjonistforbund, som har startet en underskriftskampanje mot den dårlige reguleringen av pensjoner fra 2010. Her vil mange av Fagforbundets medlemmer underskrive. Årskonferansen ber Fagforbundet revurdere sin godkjenning av reformen når det gjelder indekseringen. Det er en lite verdig holdning forbundet vårt her har til sine medlemmer. (Innlegget er forkortet.) Astri Stenehjem Berg, leder i Fagforbundets seniorklubb Fagbladet 9/2007 > 59 fbaargang2007 fbseksjonHEL