FOKUS Kommunene må utstyres med den nødvendige miljøfaglige kompetansen i administrasjonen for å kunne spille en viktig rolle i klimapolitikken. Første skritt må være å gjeninnsette kommunale miljøvernledere. > CARLO AALL Leder for miljøforskingsgruppa ved Vestlandsforsking Fokusforfatteren tar til orde for at de kommunale miljøvernlederne må «gjeninnsettes». –Kommunene må ta klimaansvar 36 > Fagbladet 9/2007 UTSLIPP AV SKADELIGE klimagasser skjer der folk bor og der industri og næringsvirksomhet ligger. Det betyr at det er ute i lokalsamfunnene det er mulig å gjøre noe med klimautfordringene. Ikke minst burde det være en lokalpolitisk vekker at det er kommunene som i stor grad må bære kostnadene av de enorme skadene som klimaendringene og det ekstremværet disse vil føre med seg. Vi er inne i det vi kan kalle en førstegenerasjons klimapolitikk. Politikken preges av at få land har sluttet seg til klimaavtalen, og at det derfor er få eksempler på virkningsfulle nasjonale klimatiltak. Den gjeldende klimaavtalen har et relativt beskjedent ambisjonsnivå målt opp mot anbefalingene fra FNs klimapanel. Avtalen omfatter bare deler av utslippene og bare utslipp fra innenlands produksjon. Utslipp fra utenlands flytrafikk er for eksempel ikke med. De tiltakene som har blitt lansert er derfor oftest i form av teknologiske tiltak rettet inn mot utslipp fra produksjon; gjerne betegnet som «teknisk fix»- og «end of pipe»-tiltak. I Norge har det å utvikle en teknologi som kan skille ut og lagre karbon fått stor oppmerk- somhet. Videre har det i Norge – og internasjonalt – vært mye oppmerksomhet omkring det at rike land kan gjennomføre tiltak i andre (og fattigere) land for så å få godskrevet slike tiltak i forhold til sine respektive nasjonale klimaforpliktelser. Tidligere har USAs president uttalt som en begrunnelse for sin motstand mot klimaavtalen at «the American way of life is not up for discussion». Det ser ut til at dette kredoet nå er adoptert av norske myndigheter gjennom troen på at vi kan løse våre slutten av 1990-tallet eksperimentert med å utvikle lokale klimaplaner. Det er her vi finner de mest spennende eksemplene på nyvinninger i klimapolitikken; tiltak som peker fremover mot neste generasjons klimapolitikk. Hva kjennetegner så disse lokale eksemplene? Det første vi kan legge merke til er at mens representanter for nasjonale myndigheter på 1990-tallet diskuterte et mål om stabilisering av klimagassutslippene, fremmet de to internasjonale «Det er i de lokale klimaplaner vi finner de mest spennende eksemplene på nyvinninger i klimapolitikken.» klimaforpliktelser gjennom tekniske tiltak i næringslivet og uten at nordmenn trenger å endre sitt forbruk. TIL TROSS FOR at verken norske eller andre lands kommuner har blitt invitert inn i «varmen», er om lag 2000 kommuner medlem av de to internasjonale klimakampanjene Klimaalliansen og Cities for Climate Protection. I Norge har et trettitalls kommuner siden kommune-klimakampanjene et kortsiktig mål om 20 prosent og et langsiktig mål om 50 prosent reduksjon. Men vel så viktig er at vi lokalt finner eksempler på en annerledes innretning av klimapolitikken. Bykommunen Stavanger og distriktskommunen Flora er to eksempler på dette. Da Stavanger vedtok sin klimaplan i 2002, inneholdt den et klimaregnskap ut fra innbyggernes forbruk, ikke utslipp fra fbaargang2007 fbseksjonKON