FOKUS FOREGANGSKOMMUNE: Plansjef Øyvind Bang Olsen i Flora kommune har klimapolitikk øverst på dagsorden. lokal produksjon slik statlige myndigheter hadde lagt opp til i sin veiledning overfor lokale myndigheter. Her hadde man regnet ut utslipp som skjuler seg bak innbyggernes forbruk; utslipp fra produksjon av klær, mat, bygninger osv. For en kommune som Stavanger med relativt lite lokal industri, medførte denne måten å regne på at utslippene ble langt større. Men kanskje viktigere er at sammensetningen av utslippene ble svært annerledes. Utslipp fra mat blir f.eks. langt viktigere, tilsvarende om lag 1/3 av det totale utslippet (mot gjerne fem prosent om man ser på utslipp fra produksjon av mat). Klimatiltakene blir også annerledes. For temaet mat blir det plutselig kostholdsråd (spis økologisk og lokalmat, spis mindre kjøtt og mer grønnsaker) som kommer i fokus, ikke tiltak for å gjøre den lokale produksjonen av mat mer miljøvennlig. Flora tjener som eksempel på det å inkludere tilpassning til klimaendringer i klimapolitik- ken. For to år siden begynte kommunen å analysere lokale effekter av klimaendringer og hvordan man lokalt kan tilpasse seg til disse endringene; og da i tillegg til å gjennomføre tiltak for å redusere klimagassutslipp. I den siste stortingsmeldingen om klimapolitikk fra i sommer står det fortsatt ikke ett ord om behovet for tilpassning til klimaendringer. PÅ 1990-TALLET brukte staten 100 millioner kroner i årlige øremerkede overføringer til kommunene for å sikre dette. Resultatet av denne satsingen var at på midten av 1990-tallet hadde om lag 90 prosent av norske kommuner tilsatt en miljøvernleder. Ordningen med øremerkede overføringer opphørte imidlertid i 1997, og siden da har andelen kommuner med miljøvernleder sunket drastisk, og er nå nede i om lag ti prosent. Det er naturlig nok blant de ti prosentene vi finner foregangskommunene i klimapolitikken. Hvis staten ønsker å ha kommuner generelt med som en mer aktiv part i klimapolitikken, blir et viktig klimapolitisk virkemiddel derfor å sørge for en «gjeninnsetting» av de kommunale miljøvernlederne. Det å involvere kommunene sterkere i klimapolitikken forutsetter og vil føre til en dreining av innholdet i klimapolitikken; fra et ensidig fokus på produksjon til også et fokus på nordmenns forbruk. Med den sterke markeringen fra regjeringen på en produksjonsinnretning av klimapolitikken, eksemplifisert gjennom de mange polemiske uttalelsene fra regjeringsmedlemmene om at klimapolitikk ikke dreier seg om «askese», innebærer nok at en slik dreining sitter langt inne. Da er det kanskje enklere å få til en dreining i retning av også å inkludere tilpassning til klimaendringer i klimapolitikken. Sommerens dramatiske flommer på Østlandet, der kommunene ofte blir sittende igjen med ansvaret for oppryddingen, burde borge for at en slik drei- ning kan være enklere å få til. Politikerne har en gyllen sjanse til å utnytte et stort engasjement i befolkning og næringsliv på klimaområdet. Det er derfor viktig å invitere befolkning og næringsliv inn i klimapolitikken, og erfaring fra andre politikkområder viser at kommunene er det viktigste verktøyet vi har for å gjøre dette. Men en slik invitasjon forplikter. Skal man delta i politikk må man få tildelt interessante oppgaver. For hver gang nasjonale politikere sier at vi kan løse klimaproblemene gjennom høyteknologiske tiltak i oljeindustrien og tiltak i utlandet, senker den enkelte av oss skuldrene ett hakk og tenker «da trenger jeg kanskje ikke bry meg likevel?». På sikt er dette ikke en vei å gå. Skal vi løse de dramatiske klimautfordringene må vi alle bidra, og da må «the Norwegian way of life» før eller siden opp til diskusjon. Og i den debatten spiller kommunene en nøkkelrolle. Fagbladet 9/2007 > 37 Illustrasjonsfoto: Heidi Hattestein fbaargang2007 fbseksjonKON