PORTRETTET > Vetle Lid Larssen kan skrive, hvem er jeg da? Erfaringene har gjort ham mer ydmyk. – Plutselig så jeg min egen begrensning, så hvor svak jeg er. Skrivingen fyller jo livet mitt. Jeg er heldig som er blitt frisk. Det fins folk som sliter i årtier. LID LARSSEN er tilbakelent førende, og dannet engasjert. Mannen er behagelig å høre på; rett og slett vennlig imøtekommende. Andre mener han er litt selvopptatt og navlebeskuende med et svulstig språk og lite innhold. Men det sier kanskje bare de som på avstand så ham som alvorlig ungdom i skolegården. Med lang, mørk frakk og pipe, samt et blått blikk for de dypere meninger i livet. Noen av dem som snakket litt med ham den gangen, påstår at han var mest sær og rar, og slett ikke arrogant. Noen av dem som snakket mye med ham og fortsatt gjør det, sier han er mye mer normal enn det folk flest tror. Og rar. Nitidig, perfeksjonistisk og forfengelig. Snill, men nokså omstendelig å gjøre avtaler med. For ham er det viktig å legge inn alle forutsetninger. Viktige momenter som må nevnes, for hvis ikke... ja, hvis ikke, kan det jo bli vanskelig å komme presis til middagen. Men så er han god til å lytte hvis han først kommer. Dessuten er han blitt lettere å ha med å gjøre etter at han fikk barn. Kanskje vinner han kontroll når han mister den. Han skjønner mer av andres hverdag, han ringer ikke lenger fra Theaterkafeen sene kvelder og blir skuffet når nybakte spedbarnsforeldre ikke slipper drittbleiene umiddelbart. I LIKHET MED den syke, forvirrede mannen i boka er det heller ikke helt enkelt å fødselsfeste Lid Larssen. Ifølge Dagbladets nettsider er han født i 1962. Hans tidligere arbeidsgiver Aftenposten påstår han er født i Lofoten. Men i motsetning til den syke, forteller Lid Larssen åpent og ærlig at han er født i Stavanger i 1960 og oppvokst i Oslo. Fra han greide å holde en penn har han skrevet. Etter hvert for Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet. Allerede mens han gikk på videregående skole solgte han stilsikre, snerrende, vittige portretter til pressen. 32 år gammel fikk han Arne Hestenes-prisen, som går til en yngre journalist som har utmerket seg innenfor kultur- og portrettjournalistikk. Målrettet flikket han på ordene, løp etter manus på trykkeriet når setninger muligens kunne vært enda klarere, spissere, mer velformulert. Når han følte han kunne uttrykt seg enda bedre. Mens han hele tiden drømte om å skrive den store romanen. Så kuttet han ut journalistikken. Nå er han bare skribent og forfatter. Fortsatt jobber han målrettet, om ikke like fanatisk. HAN MÅTTE BLI STOR før han begynte å slappe av. Selv om han fortsatt er veldig opptatt av å prestere, av å lykkes med det han skriver. – Jeg ser bare gevinst ved å bli stor. Livet tar tydeligvis den tiden det tar. Først da jeg var 33 år, fant jeg mitt ståsted. Jeg er ikke blant dem som forgyller årene rundt 25. MER HAR FORANDRET seg. Også forholdet til kokosnøtter. En gang for lenge siden besøkte han en venn som barslet seg i permisjon på en øy i Seychellene. Vetle hadde medbrakt lesearbeid, og tross milde protester plas- serte han seg under en av de slanke kokospalmene ut mot havet. Estetisk riktig. Men uklokt i forhold til at fallende kokosnøtter årlig skader mange hoder i de strøk av verden der nøttene henger tett. Der hadde han ikke plassert seg i dag. – Jeg er blitt mer skyggeredd. Samtidig kan man ikke gi seg hen til angsten. I sommer turte jeg å galoppere og stupe for første gang siden ulykken. Og mens den syke, unorske helten i boka virrer videre, poengterer Lid Larssen at tross alle historiene folk har gitt ham, klør det ingen oppfølger i fingrene. 22 > Fagbladet 10/2007 fbaargang2007 fbseksjonHEL