KRONIKK I Norge har den rødgrønne regjeringen satt ned foten for markedstenkningen. I Sverige har borgerlige regjeringer innført en markedsliberalisme som de sosialdemokratiske regjeringene har tilpasset seg. > HALLVARD BAKKE Siviløkonom, skribent og tidligere statsråd De rødgrønne vant kommunevalget i Trondheim mye takket være det tette samarbeidet med fagbevegelsen, og regjeringen har litt å lære av denne modellen. Trondheimsmodellen 60 > Fagbladet 11/2007 DET ER SOM REGEL interessant å lese hvordan norske forhold blir vurdert utenfra av kompetente observatører. Det gjelder i høyeste grad den svenske redaktøren Aron Etzlers bok «Trondheimsmodellen» med undertittel «Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna». Som tittelen varsler, ser Etzler på det vellykkede samarbeidet i Trondheim mellom partiene på venstresiden og fagbevegelsen. Han tar også for seg det sosialistiske partiet i Nederland, som i motsetning til mange andre venstrepartier i Europa, har fått en raskt økende oppslutning. Med utgangspunkt i Soria Moria-erklæringen mener Etzler dessuten at Norge har Europas mest radikale regjering, igjen et resultat av et nært samarbeid mellom de politiske partiene og fagbevegelsen. Etzler har skrevet sin bok på bakgrunn av det svenske riksdagsvalget i fjor, der Sverige fikk en borgerlig fireparti-regjering. Men erfaringene fra Norge og Nederland viser at det ikke er noen naturlov som sier at en radikal venstrepolitikk er umulig å føre, at fagforeninger er foreldede eller at politiske partier er dømt til stadig å miste medlemmer. I SVERIGE har det vært slik, skriver Etzler, at borgerlige regjeringer har skjøvet samfunnet i markedsliberal retning, som de etterfølgende sosialdemokratiske regjeringene stort sett bare har tilpasset seg. Det som har skjedd i Norge viser at dette ikke er skjebnebestemt. Det går an å snu utviklingen. Men det er ikke nok bare å bli enige om en regjeringsplattform for at også Sverige får en regjering etter norsk modell. Det er feil av tre grunner. Det første og viktigste var det som skjedde før valget i 2005, en bred bevegelse som arbeidet iherdig for å forandre opinionen, som presenterte alternativ og tok strid. For det andre har det norske LO en betydelig friere rolle enn LO i Sverige, der det er utenkelig at en LO-leder kan spille den rollen Gerd-Liv Valla gjorde i Norge. Man har heller ikke noe som tilsvarer det norske Fagforbundet, et stort svensk fagforbund for offentlig ansatte som tar kampen opp mot privatiseringer. Og for det tredje er det svenske miljøpartiet langt fra like progressivt som Senterpartiet i Norge når det gjelder offentlig velferd. Også i Sverige kan utviklingen endres, mener Etzler, men det kommer ikke til å gå uten at de store organisasjonene på venstresiden endrer seg: LO, sosialdemokratene og venstrepartiet. Hittil har de alle bidratt til at situasjonen for venstresiden i Sverige er dårlig, ifølge Etzler. SOSIALDEMOKRATENE har i mange år vært ansvarlige for at de økonomiske skillene i Sverige har økt. Det begynte med den store skattereformen på begynnelsen av 90-tallet og sluttet med avskaffelse av arveavgiften. Sosialdemokratenes økonomiske politikk har gjort det å eie aksjer mer lønnsomt enn å arbeide. Mange av beslutningene som har revet i stykker velferdsstaten, friskolesystemet, avreguleringen av elmarkedet, uthulingen av arbeidsretten, er tatt av borgerlige flertall. Men få av dem har vært reversert når sosialdemokratiske regjeringer har overtatt. LO har i for stor grad latt seg lede av sosialdemokratenes interesse framfor medlem- fbaargang2007 fbseksjonHEL