DEBATT å betale. Den store feilen man gjorde ved fylkesreformen i 1976 var at man lot fylkene ha ansvaret for den meget store og kostbare helsesektoren uten at fylkene hadde myndighet til å påvirke sine inntekter. Disse ble ensidig fastsatt av en stat som ikke forsto utgiftsbehovet, «som ikke forsto hvor skoen trykket for de hadde den ikke på». Gjennom fem års statsdrift av sjukehusene er det nå høstet ganske bitre erfaringer om kostnader og kompleksitet ved sjukehusdriften i landet. På ett felt har det vært en klar tilbakegang. Det gjelder noe så viktig som langtidsplanleggingen av sjukehusutbyggingen i landet. Det burde være grunn til å vente at staten grep fatt i dette straks etter overtakelsen. Men det ble ikke gjort og er heller ikke gjort siden. Dette har ført til at vi i dag vet mindre enn noen gang om hvor mye som skal investeres, hvor og når det skal investeres i sjukehus i årene som kommer. Staten pålegger kommunene og fylkene å utarbeide langtidsbudsjetter eller økonomiplaner for flere år framover, men staten selv har ingen langtidsplaner for den største offentlige virksomheten som drives i landet. Dette i motsetning til for eksempel samferdselssektoren der Stortinget hvert fjerde år får seg forelagt og behandler Nasjonal transportplan der det detaljert blir fastlagt investeringsrammer og hvilke veganlegg, jernbaneanlegg, flyplasser m.v. som skal bygges i de nærmeste fire årene og med perspektiver for en tiårsperiode. Det er selvsagt vanskelig for Helsedepartementet, som eier og overordnet styrer av de regionale helseforetakene, å skaffe seg tilstrekkelig oversikt over situasjonen i hele landets sjukehusdrift og spesialisthelsetjenesten ellers, slik at det kan legges fram en plan over nødvendig investeringsvolum og spesifiserte utbyggingstiltak i hvert av de nærmeste fire år framover. Men det er på ingen måte vanskeligere enn den oppgaven Samferdselsdepartementet har med utarbeidelsen av Nasjonal transportplan. Og sjukehussektoren er på samme måte som samferdselsårene en viktig del av samfunnsbyggingen som regjeringen og Stortinget må ha et hovedansvar for. Man kan ikke løpe fra dette ansvaret ved å lage et «liksom-marked» gjennom foretaksmodellen. De enkelte helseforetak og regionale foretak trenger langsiktige investeringsrammer som grunnlag for sin langtidsplanlegging. Vi snakker tross alt om den største verdiskapings- og velferdsskapingsbedrift i landet. Men disse rammer må være politisk forankret i stortingsvedtak. Vedtakene i helseforetakene blir ellers som skrift i sand. Som det nå er, famler sjukehussektoren i blinde om de kommende investeringer. Kåre Ellingsgård, tidligere fylkesrådmann i Møre og Romsdal og Ap-politiker > MORAL Sutring og de gamle dyder De gamle idealene i kongeriket er i ferd med å rakne. Kanskje tiden nå er moden, ja overmoden for en moralsk vekkelse for de gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om; ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet. Jeg tror det fremdeles er mye ressurser til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den norske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene til børsen! Derfor reagerer vi på skjulte bankkonti i Sveits og gleder oss over at Oslo liknings- kontor har registrert 17 nye saker hvor folk har meldt inn formuer som har vært skjult for norske skattemyndigheter. Og vi lurer på om etikk er et fremmedord når oljeselskap inngår internasjonale avtaler. Tåler Sagas avtale som Hydro overtok dagens lys? Og er det flere avtaler der rask fortjeneste er det eneste motiv som må frem i lyset? Dagens næringslivsledere burde få en innføring i de sju dødssynder. Det som i middelalderen var en last, ja en dødssynd, har nå nærmest blitt en dyd. For grådighet og griskhet har liksom noe med moderne ideer og tenkemåter å gjøre. Det er et interessant eksperiment å forestille seg at en middelalderlig munk steg opp av sin grav og ble konfrontert med det moderne mennesket. Munken ville sikkert bli overrasket over at det som for ham var en last, for oss nærmest er en dyd. For den moderne næringslivsleder handler det jo om viljestyrke, mot og kreativitet, evnen til å skape noe nytt og oppnå rask økonomisk gevinst, koste hva det koste vil! Våre forfedre bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i > UTTALELSE Alle familier er like mye verdt Landsmøtet i Framfylkingen LOs barne- og familieorganisasjon støtter en felles ekteskapslov og oppfordrer Stortinget til å vedta en ekteskapslov som gir samme rettigheter til likekjønna og ulikekjønna par. Framfylkingen mener at partnerskapsloven var et viktig steg på veien mot et samfunn med like rettigheter for homofile og heterofile, men at tiden nå er kommet for å fjerne et av de få formelle skillene mellom homofile og heterofile. Framfylkingen ser ingen grunn til at det bør være et skille basert på legning, og at ekteskap bør kunne inngås mellom to samtykkende voksne uavhengig av kjønn. I dag er det mange barn som vokser opp hos foreldre av samme kjønn. Disse barna har ikke de samme juridiske rettighetene som andre barn. En felles ekteskapslov vil sikre disse barna bedre juridisk og ikke minst sende et signal om at deres familie er like mye verdt som andres. I dagens samfunn finnes flere ulike familieformer enn den tradisjonelle kjernefamilien og ulike måter å leve på må respekteres og behandles likeverdig. Rita Lekang, landsleder i Framfylkingen 50 > Fagbladet 11/2007 Illustrasjonsfoto: colourbox.com fbaargang2007 fbseksjonSAM