FOKUS Dette kommer til å bli en travel vakt. En pasient ligger for døden, der er pårørende som er vel informert om situasjonen. Dersom noe skjer i løpet av natta, trenger ikke nattvaktene kontakte bakvakta eller lege. Dette er et såkalt «ventet dødsfall». > En HJELPEPLEIER på natt Artikkelen er hentet fra et dagbokprosjekt som ble unnfanget på en tillitsvalgtsamling i Telemark i 2001. For å ha kvalitet i tjenestene, trengs fagkunnskap, medmenneskelighet, engasjement og ikke minst en arbeidsgiver som legger til rette. Tidligere publisert i Basis nr. 12/2001. Klarer det, i natt også 44 > Fagbladet 12/2007 VI PLEIER Å VÆRE to hjelpepleiere på nattvakt og en sykepleier som bakvakt. Denne natta er jeg som hjelpepleier sammen med en ung, flink hjelpepleierelev som har tatt en ekstravakt. Hun har aldri vært på natta før, men er heldigvis godt kjent på avdelingen. Klokkene ringer – noen må ha hjelp for å komme på wc, andre er tørste, noen vil rett og slett bare prate, får ikke sove. Jeg går innom rommet hvor det sitter pårørende. Ordner litt for pasienten, konstaterer for meg selv at et liv er i ferd med å ebbe ut. Informerer de pårørende så godt jeg kan. De må bare ringe på dersom det skulle være noe. Tilbyr dem litt kaffe og noe å bite i, noe de er svært takknemlige for. På vei til kjøkkenet går jeg forbi et rom hvor jeg hører noen roper. Kjenner et stikk i hjertet av dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært innom her tidligere. Pasienten er veldig glemsk og har ikke evnen til å ringe på selv. Han har mange plager, og nå ser jeg at han har store smerter. Han har også mistet taleevnen slik at han ikke kan forklare seg. I tillegg til alle plagene har han prostatakreft og får ikke late vannet ved egen hjelp. Ligger med kateter, og jeg ser nå at det er tett. Må foreta en blæreskylling i håp om at det åpner. Dersom ikke det hjelper, vet jeg at det må settes i gang andre tiltak; kontakte bakvakta og eventuelt lege. Vi klarer det – også denne gangen. Smertene avtar umiddelbart. Det gjør godt å se uttrykket i øynene hvor takknemlig han er vegger, nattbord og gulv. Ser fortvilelsen i øynene til pasienten, prøver å se mennesket også i denne situasjonen. Pasienten er dement, men oppfatter mye i nuet. Prøver å sette meg inn i hans situasjon, vanskelig å tenke tanken helt ut. Han virker nå fornøyd, svarer greit på mitt spørsmål om hvordan han har det nå. «Godt,» sier han med et smil om munnen og et lite glimt i øyet. «Jeg er så «Min kollega er både fortvilet og sliten. Hun gir uttrykk for at hun er usikker på sitt valg av yrke.» for at vi klarte å hjelpe ham så fort. Gir litt drikke og noen trøstende ord og lover å komme inn igjen for å se til ham. GÅR TIL SKYLLEROMMET, fornøyd med at nå har han det iallfall så godt han kan ha det. Kjenner en mistenkelig lukt fra et rom hvor døren står på gløtt. Her har det gått aldeles «galt i sengen». Dette er sjauearbeid. Trer på oss gummihansker, vasker hele pasienten, skifter på hele sengen, vasker seng, noe glad for at jeg har så mange fine damer,» sier han. Jeg tenker at mannfolk er mannfolk uansett hvilken situasjon og alder de er i. Litt humor må vi få lov til å ha! JEG SER DET RINGER på rommet hvor pårørende sitter. På vei nedover gangen tenker jeg at her trengs det en helt annen form for omsorg. Jeg kjenner ikke pårørende så godt, men er veldig godt kjent med pasienten. Er nå glad for at jeg har pratet mye med ham tidligere, både om fbaargang2007 fbseksjonHEL