KRONIKK Når institusjonsplasser for ungdom legges ut på anbud, er det barna og deres familier som taper. Tyrili nekter å bli med på statens budrunder og pengespill! > ULF JENSEN Leder for Tyrilistiftelsen TURID WANGENSTEEN Nestleder i Tyrilistiftelsen Kronikkforfatterne mener anbudskonkurransene i barnevern og rusomsorg ødelegger tilbudet for utsatt ungdom, og hindrer nødvendig samarbeid med dialog og kompetanseutvikling mellom ulike institusjoner og det offentlige barnevernet. Tvangsbehandling på børs VI HAR VÆRT i konkurranse. Konkurranseutsetting heter det visst. Anbud vil de fleste kalle det. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har lagt ut kjøp av institusjonsplasser for ungdom. Hørt det før – «Bestemor på anbud og stoppeklokkeomsorg»? Våre barn legges også ut for salg. Private aktører, både kommersielle tiltak og ideelle organisasjoner/stiftelser, er invitert til å delta. To kriterier ligger til grunn når plasser skal kjøpes – kvalitet og pris – men slett ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Vi konkurrerer om tjenester til barnets beste. Statens egne institusjoner er unntatt. Kravene som skal oppfylles, stiller det enkelte tiltak overfor et ensidig ansvar, staten bestemmer kriteriene og fastsetter prisen. Etter flere hundre tvangsplasseringer gjennom 27 år, vet vi i Tyrili mye om hvilken smerte og ekstreme livsuttrykk som må takles og håndteres. Disse ungdommene er uhyre sårbare og har omfattende og sammensatte problemer knyttet til rus- og spilleavhengighet, atferd, psykiske lidelser, vold, kriminalitet, omsorgssvikt, sosial mistilpassing m.m. Dette er ungdommer som plasseres etter barnevernlovens tvangs- paragrafer 4-24, 4-26. Dette krever solide, erfarne og kunnskapsrike medarbeidere som klarer å holde ut med og holde fast i den enkelte ungdom, uten selv å gå i oppløsning. Det tar tid og kunnskap å bygge opp en erfaringskompetanse som sikrer en høy barnevernsfaglig kvalitet. NÅ SKAL TILTAKENE tyne hverandre i konkurransen om å vinne fram. Vi skal veies og vurderes opp mot hverandre. Her gjelder: vinn eller forsvinn! Vi som arbeider med medmennesker som trenger behandling og omsorg, lever av kunnskap. Vi må ta del i hverandres erfaringer, teoretisk forståelse og hva vårt tilbud omfatter. Tross alt står det om å vinne eller tape, og det er EØS-regler som gjelder. Dette gir ringvirkninger som går langt ut over konkurransen om kroner og øre. Det skaper en ny og fremmed mentalitet. Hvem tror at det er til barnets beste og at det fremmer kvaliteten at vi som moderne «torgkjerringer» blir tvunget til å tilby billigst mulig tjenester? Et av resultatene kan bli ufaglige løsninger som å ta ungdom med på hytter i fjellet for avrusning og skjerming mot rømming, fordi det i verste fall koster 15.000 kroner per døgn på offentlig avrusningsinstitusjon. En kostnad det enkelte tiltak må «Den barnevernsfaglige kompetansen som steg for steg er bygget opp gjennom år, er i ferd med å gå tapt.» forskning. Vi er avhengige av å ha en åpen kommunikasjon og et nært samarbeid der vi utveksler ideer og holder hverandre oppdatert. Anbudsrundene forutsetter at vi ikke snakker sammen, det er forbudt å utveksle informasjon om pris og andre «bedriftshemmeligheter». Vi må holde kortene våre tett til brystet så ingen hører eller vet noe om betale av framforhandlet pris. Det sier seg selv at avrusningsopphold over flere døgn vil slå beina under enhver aktør. Eller man skjærer så langt ned på antall ansatte og på aktivitetstilbud som overhodet mulig. ER DETTE EN UTVIKLING vi ønsker? Betyr dette at den barnevernsfaglige kompetansen som 52 > Fagbladet 12/2007 fbaargang2007 fbseksjonKONgbladet 12/2007