KRONIKK steg for steg er bygget opp gjennom år, er i ferd med å gå tapt, til tross for gode resultater? Bør staten ta over all institusjonsdrift selv? Tilsier historien at dette har vært vellykket? Ingeborg Marie Helgeland har skrevet en doktorgradsavhandling (2007) som omhandler ungdom fra Buskerud som ble plassert i ulike barnevernstiltak på begynnelsen av 1980-tallet. Hun konkluderer med at for ungdom med størst problemer, har det å bo i forsterkede fosterhjem og ruskollektiver gitt en sjanse til å komme ut av et negativt spor. Ungdom som har vært i institusjon har klart seg dårligst: Dette er ungdom som har opplevd mange brudd, og som har lite tillit til voksne. Det tar tid å opparbeide tillit, og det er viktig at de voksne regner med at dette tar tid i starten. Å utvikle gode relasjoner handler om stabilitet og konti- nuitet. Tilbudene må ofte vare over flere år. Det finnes ingen kjappe løsninger.(Hentet fra forskning.no, 11.02.2007) VI VET AT DET ER til oss ungdommene blir søkt når offentlig omsorg svikter eller tilbudet ikke strekker til. Og det forventes at vi skal tilby et langt mer omfattende og helhetlig behandlingstilbud til en langt lavere pris enn det de offentlige tiltakene opererer med. Etter å ha deltatt i flere anbud de siste fem åra er det vår erfaring at prisen er avgjørende. De som legger ut kjøp av plasser sitter med all makt. De stiller krav til alle deler av tilbudet, og de bestemmer hva det skal koste. De har alle fullmakter til avslutte kontrakten dersom de vurderer at kvaliteten på kjøpt tjeneste ikke er god nok. En kvalitet som muligens ikke er mulig å gjennomføre fordi tiltaket har blitt presset ned på den prisen de opprinnelig la. Det forventes at vi går inn i et spill som i beste fall hører hjemme i en tyrkisk basar. Start høyt, for så å gi kjøperen rom for å prute slik at de sitter igjen med følelsen av å ha presset prisen maksimalt ned. Tyrili ville ikke være med det statlige barnevernet i et slikt spill om ungdommers liv, så vi tapte kampen om de plassene! VI TRENGER GJENSIDIG samarbeid mellom ulike aktører i feltet, Bufetat, kommuner og offentlige og private tiltak, dersom vi skal tilby et helhetlig og godt barnevernsarbeid. Anbudskonkurransene er i ferd med å ødelegge dette samarbeidet, men staten har et valg. EØSreglene gir faktisk åpning for å inngå direkte avtaler med ideelle organisasjoner og stiftelser. Tyrili, Klokkergården, Fossum, Hiimsmoen og Leon er eksempler på private stiftelser som tilbyr behandlingsplasser for ungdom. Felles for oss er at faglighet, nytenkning, mangeårig samarbeid med barnevernet, lang historie og erfaring står i høysetet – ikke penger og profitt. Et eventuelt overskudd går tilbake til videre utvikling av tilbudet. Her er det ingen enkeltpersoner som tjener seg rike på ungdommers elendighet. Nettopp derfor nekter Tyrili å bli med på statens budrunder og pengespill! Vi har lange tradisjoner hvor private tiltak sammen med offentlig barnevern har utviklet ny forståelse, ny kunnskap og nytt innhold. Et samarbeid som har vært preget av åpne diskusjoner, dialog, kreativitet og hvor vi har hatt nytte av hverandres kunnskap og styrker. Fagbladet 12/2007 > 53 fbaargang2007 fbseksjonKONadet 12/2007 > 53