TEGNESERIE PETIT Tekst: Tormod Løkling    Tegning: Tore Strand Olsen Nattestøy Idet jeg hører føtter, størrelse 30, tasse over parketten, merker jeg at jeg er, eller rettere sagt var, i ferd med å sovne. Det jeg trodde var tanker, viser seg å ha vært drømmer, nå selvfølgelig borte, for jeg tenker jo, altså er jeg, våken. Med ett: veldig våken. Den varme kroppen krøller seg først tett inntil meg, som for å sjekke at han har kommet til riktig sted, hvorpå han langer ut et realt slag som treffer meg ubarmhjertig rett over neseryggen. Riktignok ga jeg samtykke til at småen skulle begynne på svømmetrening, men er det virkelig normalt å kunne crawle før småskolen? Her er frasparket hardt, kontant og ikke minst effektivt. Han setter begge føttene midt i magen min, tar han tak i pute og dyne og kaster dem og seg selv over til den andre siden av senga. Svusj. Nå snorker han, og jeg fryser. Forsiktig forsøker jeg å lirke til meg en bit av dyna, og kniper i samme slengen guttungen over nesa for å få en ende på saginga. Suksess! Fornøyd snur jeg meg mot veggen, og lirker meg til rette på min sengehalvdel – som i realiteten bare er kvart. Jeg lukker øynene, og... Hark! Han er fem, og nå hoster han verre enn en ti ganger så gammel storrøyker. Sympatien min svinner fort. For mellom hostekulene, skjærer han tenner. Jeg banner utmattet inn i dynefliken min. Etter intens rådslagning med meg selv, bestemmer jeg meg for å bære ham tilbake til barnerommet. Det kritiske momentet er at dette helst skal gjøres uten at han våkner. Men hurra – jeg lykkes! Ifølge klokkeradioen min nyter jeg deretter en hel dyne i en hel time. Så: tass, tass, tass, host, host. Gniss, gniss. Au! Hvem sa at alenemødre er desperate etter å finne noen å dele seng med? Ikke denne damen! Sandra Lillebø Fagbladet 1/2008 > 67 fbaargang2008 fbseksjonHEL