FOKUS Fordi de voksne ikke strekker til, utfører tusenvis av norske barn omsorgsoppgaver som truer deres sosiale, fysiske og psykiske utvikling. > REIDAR HJERMANN Barneombud I denne artikkelen setter barneombudet fokus på det usynlige barnearbeidet i Norge – på de barna som må ta på seg omsorgen for egne foreldre. Barnearbeidere i hjelp og omsorg 36 > Fagbladet 1/2008 NÅR VI SNAKKER om barnearbeid, tenker vi først og fremst på teppevevere, gateselgere, hushjelper og sexslaver i den tredje verden. Barnearbeid defineres oftest som lønnet arbeid utført av barn når dette arbeidet går på bekostning av barnas skolegang, helse og utvikling. I Norge har vi ikke denne gruppen barnearbeidere. Våre «barnearbeidere» utøver omsorgs- og hjelpeoppgaver fordi deres voksne omsorgspersoner ikke strekker til. FORELDREANSVARET pålegger foreldre å ta vare på barnet – ikke omvendt. Likevel oppstår det store rolleforskyvninger i en del familier når barn strekker seg for langt for å ivareta voksne som ikke klarer seg selv. Vi vet ikke hvor mange barn som gjør en jobb som omsorgsarbeidere, men vi vet at de er der, og vi vet at de er mange. Barn er kompetente og barn skal hjelpe til i hjemmet. Noen barn gjør imidlertid mer enn det som bør forventes av dem, de tar ansvar fordi foreldrene ikke gjør det. Noen av disse lever i ekstreme livssituasjoner, med familievold, der foreldrene har rusproblemer, psykiatriske lidelser eller de har en livssituasjon som setter dem ute av stand til å fylle foreldrerollen. I mange av disse familiene må barna gjøre en innsats for at hverdagen i det hele tatt skal henge sammen. Det finnes også mindre dramatiske familieliv som gir barna omsorgsoppgaver ut over hva en bør kunne forvente i Norge. I mange familier påtar barnet seg oppgaver fordi de opplever at det må til for å opprettholde balanse og harmoni interesser til side og drive seg selv til å besøke en forelder det helst ikke vil besøke. Dette fordi barnet er redd for at mor eller far skal ruse seg eller kanskje til og med begå selvmord hvis de ikke får besøk. BARN SOM LEVER i Norge med fremmedspråklige foreldre, har sine helt spesielle utfordringer. Barn tilegner seg kultur og språk i Norge raskere enn foreldrene, og foreldrene som i utgangspunktet skal være veiledere og kulturelle forbilder for sine barn, blir mer eller mindre «Jeg mistet mye av friheten min fordi jeg måtte passe mamma.» i familien. Noen barn får store omsorgsoppgaver overfor foreldre eller søsken med funksjonshemninger. Andre barn undertrykker spontanitet og utforskertrangen i seg selv for å unngå at mor og far skal krangle. Av og til, når barn har foreldre som ikke bor sammen, kan barnet aktivt sette sine egne ufrivillig skjøvet i bakgrunnen som passive mottakere av barns tjenester. Barn figurerer som tolker og oversettere i mange situasjoner, ikke minst når mor eller far mottar helsehjelp. Dette gir dem tilgang på informasjon de ikke vil eller bør ha, informasjon som ytterligere forrykker rollefordelingen i familien. fbaargang2008 fbseksjonKIR