begynner i 1983. Da begynte hun som ungjente i renholdet. På grunn av rygg- og nakkeproblemer ble hun i 1987 omplassert til barnehagen og fast ansatt som assistent samme år. Der stortrivdes hun i åtte år, og hun fikk etter hvert sitt første barn. Men etter fødselspermisjonen i 1995 ble livet vanskeligere. Årene fram til våren 2000 hadde hun mye fravær knyttet til ryggproblemer, en dødfødsel, en spontanabort og til et kronisk sykt barn. Etter at hun kom tilbake i jobb ble det klart at helsa ikke holdt til å fortsette som barnehageassistent. Jeg vil og kan jobbe Bente ønsket seg over i kontorfaglige stillinger. Som IA-bedrift har Aker sykehus en særskilt plikt til å tilrettelegge arbeid, men de få tiltakene arbeidsgiver satte i gang tok lite hensyn til Hemmingbys særskilte behov. – Hvorfor ga du deg ikke og uføretrygdet deg? – Jeg vil jobbe. Jeg er for ung. Jeg vil gjøre noe meningsfullt. Jeg er jo glad i å jobbe og glad i mennesker. Dessuten føltes det urettferdig. – Det kan jo ikke bare være plass til A4-folk og de som makter å yte 110 prosent hele tiden. Livet er jo ikke sånn, mener Bente. Hun ble sta og tok opp kampen. Heldigvis hadde hun fantastisk støtte fra ektemann, familie og venner. Tøft i retten Bente skjønner at folk gir opp underveis. Hun ble sliten og lei av å måtte kjempe i så mange år, uten å vite utfallet. – Det er ingen ulempe å ha mye godt humør. For ting tar tid. Det har vært mange møter og mye rart som må svelges. Det er slitsomt å leve så lenge med så mye usikkerhet. Jeg ble veldig bevisst på små gleder. Og både natur og musikk er balsam. Bente var lykkelig for at hun hadde tillitsvalgte, rådgivere og advokater med seg. De forberedte henne på at rettsforhandlingene ville bli tøffe. De Bente Gjærdingen Hemmingby advarte om at alt hun ville få høre i retten hadde hun hørt før – men at det ville bli tøft å få alt på en gang. – Jeg trodde og håpte hele tiden at det skulle bli en løsning uten rettssak, men sånn gikk det ikke. Jeg var forberedt på at jeg ville bli framstilt verst mulig. Heldigvis vet jeg godt hvem jeg er og hva jeg står for. Dessuten har jeg vært gjennom noen vonde opplevelser som også har gitt styrke. – Da jeg sto i vitneboksen, var jeg helt rolig, sier Bente og legger til; jeg er litt stolt av å ha stått løpet ut. Ny begynnelse – Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke ringte fagforeninga tidligere, i stedet for å slåss alene. Saken tok mange år, først i mai 2006 fikk hun varsel om oppsigelse. Da ringte hun fortvilet til fagforeningen og ba om hjelp. – Det er dumt å gå alene på møter med arbeidsgiver. Man trenger profesjonell hjelp fra noen som kan rettigheter og ser muligheter, påpeker Bente. Når enden er god, blir mange ting bedre. Bente er begynt i ny jobb. Og det skal personalavdelingen på Aker ha; når de først hadde en dom mot seg, så forholdt de seg til den på en god måte. Bente Hemmingby gleder seg som et barn til å ta fatt på en ny hverdag. Bare synd man må kjempe så hardt og lenge.    > «I øyeblikk man føler seg udugelig, hjelper det med galgenhumor.» Fagbladet 1/2008 > 17 fbaargang2008 fbseksjonKON