TEGNESERIE PETIT Nasjonalsanger Hvis du skal være helt ærlig, kjenner du egentlig melodien til den tsjekkiske nasjonalsangen? Eller den finske? Hva med Ungarn, Østerrike, Belgia? Eller enda vanskeligere: Chile, Tsjad, Sør-Korea... Tenkte meg det, ja. Da har du det omtrent som meg. Egentlig finnes det ikke så mange nasjonalsanger – eller rettere sagt nasjonalsanger som vi alle sammen husker. Vi har vår norske, selvsagt! «Ja vi elsker» har fulgt oss hele livet. Vi husker flaggheisinger, skolefrokoster, barnetog, vaiende flagg og 17. maitaler. Og vi husker ikke minst noen av nasjonens stolteste idrettsøyeblikk, der det norske flagget langsomt stiger opp i den høyeste stanga mens tvkameraet zoomer inn ansiktet til en rørt idrettshelt med blanke øyne. Er det rart de aller fleste av oss elsker den sangen? Slik er det neppe med den russiske hymnen. Når den ljomer majestetisk ut over idrettsarenaen, er vi som regel slått, det vil si ikke vi, men de norske utøverne. Vi bare føler det som om det var oss, selv om vi bare satt i sofaen og brølte at nå fikk de norske for f.... begynne å ta i! Men uansett hvor skuffet vi er, vi husker den russiske. Det skal den ha! Så er det den franske. Ikke spør meg hvorfor vi husker akkurat den, og ikke så mange andre. Det bare er sånn. Den engelske husker vi også. Men den gjelder liksom ikke fordi den er «Kongesangen» og ikke en nasjonalsang for oss. Vi husker også den amerikanske. Personlig har jeg et nært og sterkt forhold til akkurat den. Jeg synes den forteller mye om USA, om deres ledere og deres politikk. Det er nemlig slik at for meg blir «The Star-Spangled Banner» aldri noe annet enn slik Jimi Hendrix tolket den på slutten av 60-tallet – som et bombeflyangrep over Vietnam. PER FLAKSTAD Fagbladet 2/2008 > 59 fbaargang2008 fbseksjonKON