TEMA TARIFFOPPGJØRET Fagforbundets medlemmer i verkstedhallen hos Oslo Sporveier og på Lillehammer sykehjem er enige: De vil bevare dagens AFP-ordning – fordi de trenger den. Tekst: SANDRA LILLEBØ og BENTE BJERCKE    Foto: BENTE BJERCKE og GREG RØDLAND BUICK Gir ikke slipp på AFP I verkstedhallen på Ryen drar medlemmene i Oslo Sporveiers Arbeiderforening, OSA, frem storslegga foran årets lønnsforhandlinger. – Vi må forsvare dagens AFPordning med alle midler, sier plasstillitsvalgt Per Martinsen (59). – På vår arbeidsplass har vi folk som sliter seg fram til de er 62 år gamle, slik at de kan gå av med verdighet i stedet for å leve på uføretrygd. Arbeidsforholdene er knallharde. Å mekke store t-banevogner i årevis sliter ut både skuldre, armer og nakker, sier Martinsen. – Det verste er den livsvarige avkortinga vi får, og at vi ikke kan tjene opp pensjonspoeng fra vi er 62 år til vi blir 67 år gamle hvis vi går av med AFP i den nye ordningen. Han har stor støtte i Fagforbundet. Det er et massivt krav fra fylkenes tariffkonferanser at dagens AFP må beholdes – og mange ønsker til og med å forbedre den. Martinsen er klar: – Bruker vi alle midler, stopper Oslo, sier han. Tøft oppgjør Det er tid for tariffoppgjør igjen. Det er ingen overraskelse hvis forhandlingene vil pågå både dag og natt mot slutten. Og nå er de snart på tv-skjermen igjen, bildene vi kjenner så godt: Forhandlingsledere med slitne drag i ansiktet, meklingsmenn som har måttet løsne på slipset i kampens hete, og journalister med røde øyne etter at natten har blitt tilbrakt på en benk i en korridor. Vil de seg selv vondt? – Det er mye som er vanskelig å skjønne i tariffoppgjøret. Men det er lett å se at det er vi lavlønte som blir igjen hele tida, sier Torill Gjerstad. Hun har fagbrev som renholder, og er ansatt i full stilling ved Lillehammer sykehjem. Som en av ti renholdere ved sykehjemmet, merker hun godt «Nå stiller jeg meg snart på mjølkerampa og roper på mer lønn.» Torill Gjerstad, renholder konsekvensene av at denne yrkesgruppen henger etter lønnsmessig. – Det er så å si umulig å få tak i vikarer, og det går ut over oss som er her fra før. Hvis vi skal få flere til å ta denne jobben, er lønna nødt til å bli løftet flere hakk, fastslår hun. Hjemme diskuteres tariffoppgjøret ofte. – Mannen min har litt bedre greie på dette. Men jeg vet at pengene må på bordet. Nå stiller jeg meg snart på mjølkerampa og roper på mer lønn, sier hun engasjert. – Håper jeg får så jeg klarer meg En av diskusjonene som har vært høyt oppe de siste ukene, er hvor mye fagbevegelsen skal fire på lønnskravene for å beholde AFP-ordningen. – Hva er viktigst: høyere lønn eller gode pensjonsordninger? 8 > Fagbladet 3/2008 fbaargang2008 fbseksjonHEL