«Rusmisbruk er en progressiv, dødelig sjukdom.» på ski enn til å hoppe, og hadde ofte flere minutter å ta igjen i skisporet. Etter år med rusmisbruk og behandling vet han også at ikke alt kan måles eller forutsis. Før han kom til Renåvangen, hadde han mislyktes i å bli rusfri flere ganger. – Jeg kan bare snakke for meg sjøl, og for meg fungerte det ikke fordi jeg ikke fikk nok tid. På Renåvangen klarte jeg det etter ett år. Men ingen visste da hvor lang tid det ville ta, og i hvert fall ikke Helse Sør-Øst! Mange bruker betraktelig mer tid enn meg; ett år er ikke mye. Derfor er fleksibilitet så viktig, og derfor er fasttømrede krav til måloppnåelse i rusomsorgen så fåfengt, mener Løkken. – Alle er så opptatt av å måle ting. Jeg har sågar hørt at man snakker om pasientene som kunder! Ettertrykket får det nesten til å riste i kaketallerkene Torbjørn Løkken har fått i NM-premie; huden strammer seg litt i de solbrune tinningene. – Det vitner om en blårussmentalitet jeg ikke har så mye til overs for i denne sammenhengen. At vi skal være effektive og kritisk vurdere kvaliteten på den behandlinga som tilbys, forstår jo alle. Men om det tar fem eller femten måneder å bli rusfri, det har Helse Sør-Øst ingenting med. TORBJØRN LØKKEN sier han gjerne skulle ha hatt en prat med helseminister Sylvia Brustad om saken. – Men sett at du var henne; hun må jo forholde seg til et underskudd i sykehus- sektoren på mange milliarder kroner? – Underskudd? I forhold til hvilket mål? Hvis du hadde et rusproblem, og jeg hadde et ansvar for din helse... Løkken peker på Fagbladets fotograf. – Da er det jo helsegevinsten, at du blir frisk, jeg ville vært ute etter. Og hvis det krever et bestemt tiltak, bør jeg gi deg det tiltaket, eller ta det bort og håpe på det beste? Hva koster kriminaliteten samfunnet; den henger jo ofte sammen med rus. Eller hva hvis jeg sklir utpå igjen nå? Hvis barna mine får problemer, fordi pappa driver med rus? Den kostnaden må i så fall også beregnes inn, i mange år framover – helt til jeg dauer! FRA STABEN på Renåvangen har Torbjørn Løkken fått ros for å være raus og gi av seg sjøl til de han har rundt seg. Det er lett å få øye på karismaen hans også ved stuebordet på Biri: Løkken har store kunnskaper om behandlingstilbud og modeller, snakker om å tenke logisk og legge kunnskap til grunn for politikken. Lener seg over bordet, fanger en inn med blikket, gestikulerer. – Jeg kjenner at jeg blir provosert. Jeg har følt på kroppen hvor mye det koster å bli frisk av en sånn sjukdom. Men jeg synes de som leser dette, medlemmene i Fagforbundet, også skal si mer i fra, få folk på banen i debatten! Foreløpig tar han små steg, og har nok med deltidsjobben som skitrener og et foredrag i ny og ne. – Så skal jeg trene litt sjøl, og nyte livet. Ta det litt lugnt. Men han har vurdert å finne andre kanaler for engasjementet. Avisskriveriene har gitt mersmak, og han har tilbud om å skrive mer. Et tema som opptar ham, er samfunnets syn på rusmisbrukere. – Ryggplager, hjertesjukdom og kreft er veldig konkret, mens rusmisbruk handler mer om det mentale. Samtidig er misbrukerne utsatt for mange fordommer, og møter ofte en «ta deg sammen da»-mentalitet. En av grunnene til at jeg sto fram, var at jeg ville vise at rusmisbruk kan ramme flere enn dem som ligger på gata. – Tror du folk flest ser på rusmisbruk som en sjukdom? – Nei, ikke sant? Men det er jo det det er, akkurat det kan du skrive: Rusmisbruk er en progressiv, dødelig sjukdom. 22 > Fagbladet 3/2008 fbaargang2008 fbseksjonHEL