DRAR VESTOVER VESTOVER: Gjengen fra Usbekistan inviterer oss hjem på hybelhuset i Øst-Sibir. Fra høyre: Holida, Gulsara, Skjorabek og Nasiba. Mister kompetanse Ulempen ved arbeidsutvandring er imidlertid brain drain, at talentfulle folk forsvinner til andre land og verdensdeler og tar kunnskapen med seg. De fleste vender hjem igjen etter en tid, men i deres fravær blir det problemer, noe som også trønderen ved Ladogasjøen får merke: – De flinke håndverkerne reiser til Moskva, St. Petersburg eller helt til Europa for å jobbe, og svært få blir igjen, sier han og lar det smilende skinne gjennom at det skjer en del rare ting på byggeplassen her i Rysjkova også: Beskjeder og avtaler blir misforstått, og det hender at arbeid må gjøres om igjen. En del av årsaken må tilskrives språkvansker, en annen at russere flest har måttet venne seg til å bruke de billigste materialene de får tak i, men mest av alt skyldes det at kunnskapen har flyttet utenlands. Brain drain i Øst-Europa kan skape problemer for Norge også. Andrzej Matla i den polske fagforeningen Solidaritet sa til Dagbladet i fjor at norske firmaer ikke har kunnet sette i gang prosjekter ved verftene i Gdansk fordi så mange av arbeiderne har dratt til Norge for å jobbe. Hindrer vekst I verste fall er mangelen på kvalifisert arbeidskraft et hinder for fortsatt vekst, og det i en del av verden hvor tilværelsen i utgangspunktet er tøff nok. – Russland er nabolandet vårt, det er så nær og likevel så annerledes. I dette distriktet er gjennomsnittlig levealder for menn under 50 år, det forteller hvor hardt livet faktisk er, sier tømreren fra Trøndelag. Paradokset er at uansett hvor hardt livet er i Russland, så vil det alltid finnes et sted hvor det er hardere. Folk lenger østfra, spesielt fra tidligere sovjetstater, ser muligheter i Russland, som de ikke har i hjemlandene sine. De snakker allerede russisk. De kan reise ut og få pengene til å vokse, få en god start når de kommer hjem igjen, eller gi familien bedre økonomi. Selv har vi reist tvers gjennom Russland. Vi har kommet så langt øst som det er mulig å komme, til Jakutia, en autonom republikk i Russland. Her ligger den lille byen Peledoi ved elven Lena. Peledoi er et samfunn av langtidsboende og pendlere. Det lokale verftet lokker til seg arbeidere, og i Mirny en dagsreise unna, jobber en del folk i diamantgruven. Det setter døren på gløtt for smarte kremmere. Frukthandlerne På et hybelhus i Peledoi bor noen av dem, en gjeng fra Usbekistan. Vi møter dem på gata en ettermiddag. NYTTIG HJELP: Kuleramma er fremdeles i bruk i mange dagligvarebutikker i Russland. – Jeg bodde i Ust-Kut først, men der var det ikke stort å tjene, forteller Gulsara. Hun fulgte elven nedover til Peledoi. Her har hun mindre konkurranse og en inntekt å leve av og sende hjemover til resten av familien. Patriarken selv, Bochadir, har kone og fem barn hjemme. Gulsara og Nasiba har hvert sitt barn som bor hos bestemødrene sine, men ingen mann som venter. – Da kunne vi jo ikke vært her, ler de. Vi reiser sammen med Gulsara til Ust-Kut dagen etter. Hun tar den ti timer lange båtturen flere ganger i måneden for å handle inn varer som kommer til Ust-Kut med jernbanen. Hun har med seg to sterke karer til å bære, men prutingen er det hun som tar seg av. Etterpå reiser hun hjem igjen med båten, mens varene blir kjørt til Peledoi med lastebil. Massiv innvandring Faktisk er hele frukt- og grønnsaksmarkedet i Jakutia styrt av tadsjikere, usbekere, kasakhstanere og andre sentralasiater. De driver storstilt import fra hjemlandene og Kina. De er kremmere, noe russerne aldri har vært, dessuten kommer de fra et klima som er bedre egnet til fruktdyrking enn det nordlige Sibir. – Folk har aldri hatt større tilgang på frukt og grønt, sier Nadia, en universitetssekretær vi prater med. – Noen få russere jobber som torgselgere, men da bare som ansatte, aldri som eiere, sier hun. I Jakutia suser varebiler med fremmede skrifttegn rundt som hissige mygg, et tydelig bilde på hva som er i ferd med å skje. Folk griper muligheten i et slikt hopetall at det avtegner seg et mønster. Det er ikke noe nytt. Vi har sett det flere ganger i historien, ikke minst da nordmenn emigrerte til Amerika. Forskjellen denne gangen er at Norge er endestasjonen. 44 > Fagbladet 3/2008 fbaargang2008 fbseksjonKON