KRONIKK Skal de rødgrønne vinne den norske kystbefolkningen i 2009, haster det med å finne fram Soria Moria-erklæringen: Regjeringen lovde å stoppe privatiseringen og sikre fiskeressursene som fellesskapets eiendom. > BENTE AASJORD Statsviter og skribent Statsviteren mener regjeringen må endre fiskeripolitikken for å vinne kystfolkets stemmer og opprettholde kystsamfunnene. Kampen om kysten 52 > Fagbladet 4/2008 I 1992 KOLLAPSET den kanadiske torskebestanden utenfor Newfoundland. Den ligger fortsatt på sotteseng. Krisa ble ikke størst for fiskerne. For de fikk umiddelbart status som ofre, og dermed støtteordninger. Men krisa rammet samfunnene. Folk rømte fra fiskeriområdene, samfunnsstrukturen brøt sammen. Det fantes ingen støtteordninger for offentlig ansatte som mistet jobben. Mange av disse var kvinner. I 2008 er det fiskerinasjonen Island som er kriserammet. Årets torskekvote måtte kuttes med 30 prosent fra 2007, og til neste år varsler forskerne ytterligere kutt. Hvordan kunne dette skje? De omsettelige fiskekvotene Island innførte i 1984, skulle jo sikre at fiskebåtrederne – som en usynlig hånd – tenkte langsiktig. Ifølge den økonomiske teorien. Kvoteprisene i Island nådde fra 2000 svimlende høyder. Rederne satte seg i gjeld. De hadde ikke råd til å redusere fiskepresset i tide. For dem var det rasjonelt å tyne torsken litt til. «Ikke gjør som forskerne sier,» sa de til regjeringen. Kvoter kjøpes som kjent ikke i tonn, men som andel av den nasjonale totalkvoten. Så kom smellen. Det eneste vi i dag kan si sikkert, er at den islandske kvoteomsetningen genererte en ellevill spekulasjonsøkonomi. Bankene tjente grovt og investerte aggressivt i utlandet. Nå har Island en inflasjon på nærmere 9 prosent og en styringsrente på 15,5 prosent. Markedsanalytikere frykter at banknæringen kan kollapse. Selvfølgelig er også Island påvirket av den globale finanskrisen. Men det var kvotebobla som i hovedsak genererte den enorme veksten og finansakrobatikken. som åpnet for omsetning av kvoterettigheter. Ap, som senere tok over, var enig i at dette var en god idé. Slik har det fortsatt. Gjennom Norges Fiskarlag krevde stadig færre og større kvoteeiere mer liberalisering og færre begrensninger på kvotesalg. De ble hørt, både fra Ap, Sp og Høyre. Privatiseringen innebar ikke bare en omfordeling til stadig større og færre hender. Den endret også oppfatningen av fiskerinæringens rolle i samfunnet. Den tverrpolitiske enigheten om de likestilte målene for fiskeripolitikken; bærekraft, sysselsetting, bosetting og lønnsomhet vaklet og «Nyansene mellom Helga Pedersen og Høyres Svein Ludvigsen er stadig vanskeligere å spore.» Da torskebestanden ikke kunne bære trykket, sprakk bobla. DISSE TO HISTORIENE viser at fiskeri ikke bare er næring. Fiskeri er samfunn. Det angår deg og meg. Selv i oljestaten Norge bør dette interessere. Hvorfor? Fra 1990 innførte Høyre en fartøykvoteordning falt. I 1997 vedtok Stortinget at lønnsomhet var hovedmålet. På tross av store reduksjoner i antall fiskere og fiskefartøy (som ble sett som nødvendig for å sikre bærekraft og lønnsomhet), viste riksrevisjonens rapport i 2004 at fangstkapasiteten i fiskeflåten hadde økt vesentlig. I 1998 var gjelda i flåten like stor fbaargang2008 fbseksjonSAM