KRONIKK Det er mulig! Trondheimsmodellen og Fagforbundets modellkommunemetodikk er gode alternativer til privatisering og markedsstyring. LO i Trondheim har lykkes, fordi de skjønte at de hadde sin styrke i medlemmene. Nå vil også svenskene lære. > ARON ETZLER Redaktør for det svenske, sosialistiske nyhetsmagasinet Flamman. I fjor ga han ut boka «Trondheimsmodellen – Radikala framgångshistorier i Norge og Nederländerna». I denne kronikken utdyper han hva som skal til for at vi igjen skal få økt innflytelse for ansatte, bedre kvalitet på samfunnets tjenesteyting og sterkere omfordeling. Vi kan snu spillet 56 > Fagbladet 5/2008 «DETTE ER AKKURAT det vi har sett etter.» Jeg hadde nettopp avsluttet et foredrag om Trondheimsmodellen for medlemmene i et av Sveriges største LO-distrikt, LO Skåne. Først hadde ingen sagt et ord. Men så reiste de seg, opptil flere stykker, og lovpriste det de hadde hørt. Dette er noe jeg har opplevd mange ganger. Og det handler slett ikke om at jeg er noen stor foredragsholder, langt ifra: Dette handler om den norske fagbevegelsens suksesshistorie, om den lange valgkampen i 2005, om Fagforbundets alternativ til privatisering, om det venstrekoalisjonen i Trondheim har klart å oppnå. Det er en imponerende historie, uventet og oppmuntrende. Men først og fremst er den logisk. Det er sånn vi må gjøre det, hvis vi skal snu spillet. MEN HISTORIEN har også sin parallell – i mange land en helt vesentlig parallell – nemlig historien om hvordan høyresida gjennomførte et markedsliberalt systemskifte fra og med slutten av 1970-tallet. Fram til da hadde høyresidas ideer vært diskreditert og forkastet helt siden andre verdenskrig, av mange ulike grunner. I 1945 kunne arbeiderbevegelsen endelig gjennomføre de mange sosiale reformene den hadde hatt på dagsordenen siden århundreskiftet. På lovlig vis, gjennom kompromiss og begrensninger og i tråd med en slags samfunnskontrakt som i seg selv ikke utfordret makten over produksjonsmidlene – men også med stor framgang – høstet bevegelsen fruktene av sitt arbeid. De liberale og konservative partiene kunne bremse, sabotere og trenere etter beste evne, men klarte aldri å snu spillet til sin fordel. Én konsekvens var at disse partiene beveget seg med opinionen mot venstre – på jakt etter stemmer og for ikke å bli akterutseilt i samfunnsdebatten. En kort periode tidlig på 70-tallet var derfor samtlige partier i den svenske riksdagen mot USAs krig i Vietnam, men for økt lønnstakerdemokrati og utbygging av felles velferdsgoder. Den politiske situasjonen for kapitalkreftene var håpløs. Til og med høyresidas partier førte en semisosialistisk politikk. Og da vendingen først kom, var det ikke i partiene den begynte, men i Svenska Arbetsgivarföreningen, SAF. Logisk nok innledet de sin offensiv med de ressursene de hadde til rådighet: penger og internasjonale kontakter. Det ble opprettet en velfinansiert propagandaavdeling, som senere ble splittet opp i tankesmier; den begynte å oversette litteratur fra land med ordentlig høyreideologi, hovedsakelig fra USA. Snart tiltrakk SAFs ideologiske offensiv seg unge hjemlige talenter, som fikk innflytelse i samfunnsdebatten og viktige posisjoner i de borgerlige partiene. Nyliberale ideer vant fram fordi de ble framstilt som konkret, gjennomførbart alternativ: valgfrihet satt i system, fri etableringsrett og anbudsmodeller. SAF begynte selv å opptre offensivt, i form av lockouter, nye strategier for lønnsspredning, individuell lønnsfastsettelse og desentraliserte forhandlinger. Høyresida var på beina igjen. SVENSK VENSTRESIDE har gjort mange forsøk på kopiere SAFs strategi, men har mislyk- fbaargang2008 fbseksjonKIR