OVERGREP MOT BARN MENINGSLØST: Rådmann og ordfører i Aurskog-Høland finner det meningsløst å rippe opp i overgrepssaken etter 30 år. Vil ikke rippe opp i saken Den store jegeren som lokket og jaktet på bygdas småbarn for om lag 30 år siden, donerte hele sin samling med jakttrofeer til Aurskog-Høland kommune før han døde. I fjor åpnet akershuskommunen en permanent utstilling med de utstoppete dyrene hans. Utstillingen ble plassert i foajeen på ungdomsskolen. Føler seg krenket – Med denne utstillingen hedrer kommunen overgriperen. Og alle ofrene hans blir krenka, mener Jarle Holseter, ett av ofrene for eventyrerens mange overgrep. Holseter henvendte seg til kommunen da han fikk kjennskap til planene om utstillingen høsten 2006. Han håpet ordfører og rådmann ville skjønne at ofrene kunne oppleve dette som en hån. – Jeg sitter 40 mil unna og kan trygt protestere. Det er verre med dem som fremdeles bor i bygda. Jeg syns synd på ofrene som nå har barn som går på skolen. En gave Ifølge Audun Fiskvik, rådmann i Aurskog-Høland, har kommunen kun oppfylt et testamentarisk krav ved å stille ut dyrene. Han og tidligere ordfører Karin Gundersen fant ingen grunn til å ta saken opp i kommune- styret eller andre kommunale organer. – Vurderte dere å returnere gaven etter at Jarle Holseter ba dere droppe planene? – Nei, men vi kontaktet lensmann og kommunelege. Sammen ble vi enige om å realisere planene. Lenge siden Den nåværende ordføreren i AurskogHøland, Jan Mærli, skjønner at ofrene kan føle seg krenket over utstillingen. Han hadde ikke hørt om noen overgrep før Fagbladet tok kontakt med ham. – Nå som vet du om overgrepene, og du vet at noen føler seg krenka over at utstillingen fins, kunne du tenke deg å pakke ned igjen dyrene? – Jeg har tatt informasjonen til etterretning. Men jeg mener at den avgjørelsen rådmannen og den forrige ordføreren tok, var riktig. – Hva tror du er det beste man kan gjøre for ofrene? – Det beste er ikke å rippe opp i saken. – Så hensynet til ofrene er det viktigste? – Ja. – Kunne du tenkt deg å ta kontakt med et Støttesenter mot seksuelle overgrep for å høre om hva som ville være best for ofrene? – Nei, jeg har ikke behov for å grafse i dette. han med folk som kunne ta imot historien hans. Etter ei stund fikk han vite at hjemkommunen ville lage en permanent utstilling av de dyrene den pedofile mannen hadde brukt for å lokke ham og mange andre barn hjem til seg. Sinnet vokste til raseri. Sammen med SMSO fant han ut at han burde begynne i ei sinnegruppe. Han fortsatte likevel kontakten med støttesenteret ved behov. – Men de hadde ingen link til psykiatrien. Samtalene og det som nå skjedde i hjembygda hadde vekket til live mye aggre«Jeg fikk ansvar for    sjon. Jarle sier selv familien fra jeg var 14 år.» at han ble en fare for seg selv og sine omgivelser. Han ventet nesten tre måneder før han fikk sin første time hos psyko- log. I mellomtida fikk han noen akutt-timer og ble sendt hjem med noen tabletter. – Situasjonen var livsfarlig. Selvmordstankene red meg heile tida mens jeg venta på plass i psykiatrien. Han vet ikke om han hadde overlevd denne perioden om han ikke hadde hatt sønnen. Framtidshåp Etter de tre månedene syns han selv at han har fått god hjelp. Han har bare godt å si om støttesenteret, de to psykologene han har hatt, og sinnegruppa han er med i. – Nå strever jeg hver dag for å bli et bedre menneske. Sønnen min fortjener en god pappa. Og jeg vil ha et bedre liv. 36 > Fagbladet 6/2008 Foto: Erik M. Sundt fbaargang2008 fbseksjonHEL