ningsprogrammet helse- og sosialfag. Julie hadde tatt fire av dem det første halve året på skolen, de andre fire skulle hun oppnå på Malta. – Vi tok kompetansemålene, gjorde dem om til læremål, utførte dem i praksis og så skrev vi rapport, forteller Julie. Ett av læringsmålene til Benedicte handlet om kosthold, og gikk blant annet ut på å servere mat til brukerne på det offentlige kombinerte sykehuset/sykehjemmet, og å kunne hjelpe pasienten/brukeren under måltidene. – De har en litt dårlig holdning til pasientene, mener jentene. – Mens elevene våre har fire års utdanning, hadde mange av de ansatte kun ni måneder, sier Jorunn Emberland. Hun mener den kortere utdanningen forklarer hvorfor elevene syns MYE LATTER: Benedicte Kristoffersen fikk god kontakt med mange av pasientene. de ansatte oppførte seg litt «lumpent» overfor pasientene noen ganger, rett og slett at holdninger til pasient ikke blir vektlagt under opplæring på Malta. I Benedictes rapport står det: «Mating: Jeg observerte hvordan de andre pleierne gjorde det, men jeg holdt meg til den måten vi mater på. Jeg syns ikke at de matet på en god måte, og brukeren fikk ikke svelget unna det han allerede hadde i munnen før neste skje kom brasende gjennom tennene. Det var rett og slett fælt å se på hvordan de gjorde det.» Mamma er ikke med Turen til Malta ga jentene praksis, og også annen nyttig lærdom. De lærte om språkproblemer, at utdanning ikke er lik i alle land, historie og kultur, om religion som gjør at det bare er kvinner som behandler kvinnelige pasienter i det katolske landet, og at de pårørende virkelig stiller opp og besøker pasientene. Større selvstendighet fikk de også ved å bo i studentleiligheter sammen med 12 engelske studenter. 16 jenter og to baderom krever tilpasningsevne. Lærere og elever var sammen på kulturelle begivenheter av og til, ellers hadde elevene selv ansvaret for fritiden. De fire lærerne var på Malta to uker hver, og besøkte alle elevene på arbeidsplassen minst tre ganger. Lærerne bodde utenfor selve studentområdet. – Vi er ikke der for å leke mamma, sier Emberland – selv om en lærer alltid var tilgjengelig for elevene. Men morsfølelsen slo nok noe inn den helgen de åtte elevene, som ikke har nådd myndighetsalderen, ville ta dykkerkurs og dykke sju meter. En hastesamtale til rektor hjemme i Norge, tekstmeldinger til foresatte, godkjenning fra de foresatte og elevene fikk lov. – Vi satt hjemme og holdt pusten, ler Jorunn Emberland. Verdt ekstra innsats Det er stor pågang fra mange land om å få elever i praksis i England, Skottland og Irland. – Det er en av grunnene til at vi søkte samarbeid med Malta. Vi har hatt elever der i tre år nå, i år tilpasset vi praksisen til Prosjekt til fordypning. Vi håper på utvekslingselever fra Malta, men så langt i samarbeidet har vi ikke kommet. Forskjellene i utdanningen er også en utfordring, sier Emberland. Åkrehamn vidaregåande skole samarbeider med to andre skoler i området om å utvikle faget Prosjekt til fordypning, noe Emberland ser på som en stor styrke. Hun og lærer Gunn Tove Jøssang er de to på skolen som jobber for å få til turen til Malta. Som lærer er det en kjempejobb å få det til, men verdt det. – Elever og en lærer blir finansiert av Leonardo da Vinci-midler, resten dekker skolen. Søknaden er omfattende, det samme er regnskapet og evalueringen i etterkant. Læreplanen måtte oversettes til engelsk, billetter og husly må skaffes, forteller hun. Men hun smiler, papirarbeidet er unnagjort denne gangen, også. UT PÅ TUR: De åtte elevene fikk også tid til å kose seg masse på turen. Fagbladet 6/2008 > 43 fbaargang2008 fbseksjonHEL