PRAKTISK ERFARING: – Hvordan kan elevene være motiverte for noe de ikke aner hva er? spør ungdomsskolelærer og SL-tillitsvalgt Emrullah Gürsel. Han mener skolen skaper nye klasseskiller. LÆRERIKT: Praksisplass i butikk var ikke Imen Bouazzatis førstevalg. Erfaring med kundebehandling er likevel nyttig å ha med seg når hun skal utdanne seg videre innen reiseliv. Mot alle odds Imen Bouazzati har satt seg klare mål – og akter å nå dem. Men bare tre av de 17 klassekameratene hennes fullfører første år på videregående skole. – Jeg søkte service og samferdsel fordi jeg har lyst til å jobbe på kontor etter utdanningen, sier Imen. Høsten 2007 begynte hun på Sandaker videregående skole, og nå på tampen av skoleåret har hun praksis i butikk en dag i uka. På klesbutikken Catch på Furuset Senter står kundene i kø, og Imen kniper litt tid til å la seg intervjue mens hun henger opp nye varer på klesstativene. Helst ville hun hatt praksisplass på kontor, men det var ikke mulig å få til. Men erfaring fra butikk er også nyttig å ha med seg, mener hun. – Her lærer jeg for eksempel å møte kunder, og det vil jeg også ha nytte av senere. Men det er utrolig slitsomt å jobbe her, smiler Imen, som ikke er fristet til å forandre planene sine og satse på en framtid som butikkmedarbeider: – Jeg har søkt reiselivslinja på Vg2, og håper at jeg kommer inn. Målet mitt er å jobbe i et reisebyrå, sier Imen Bouazzati –somikkeeritvilomat hun skal fullføre utdanningen på normert tid. hindringer, og det er mer enn rådgiverne og lærerne kan klare. – Vi kan ikke bare ringe til et sykehjem og si at nå har vi noen elever som gjerne vil være der i tre dager. Når bedriftene får utgifter som følge av samarbeidet skole–arbeidsliv, blir det begrensede muligheter. Myndighetene må legge inn penger i stedet for vakre ord. – Skolene trenger hjelp til å finne praksisplasser slik at alle får de samme mulighetene, sier Gürsel. Støvsugerselger Problemene med å skaffe praksisplasser i ungdomsskolen forplanter seg til neste nivå. På Sandaker videregående skole står Toril Haraldsen foran tavla i det tomme klasserommet. Hun vet mye om umotiverte elever. – Mange elever trenger forståelse og bevisstgjøring av hva som kreves i arbeidslivet. Dette krever en systema- tisk prosess som parallelt med kulturforståelse vil gi elevene nødvendige knagger å henge teorien på, sier Toril Haraldsen. Da hun begynte i lærerjobben for et halvt år siden, kom hun fra næringslivet der hun hadde jobbet med salg og relasjonsbygging. Selgererfaringen var god å ha da hun skulle finne praksisplasser for elevene – for det var ikke enkelt: – Mange bedrifter har dårlige erfaringer med å ta inn ungdom, og da jeg begynte å ringe rundt, skjønte jeg raskt at tabbekvoten var oppbrukt på mange arbeidsplasser. Når jeg kunne gå god for elevene, og tilby arbeidskontrakt og tett oppfølging, åpnet det seg likevel noen muligheter. Men jeg følte meg mange ganger som en støvsugerselger. Og det tok tid – mye mer tid enn jeg hadde forestilt meg, sier Toril Haraldsen. To verdener Selv om jobben med å skaffe praksisplasser var tung, valgte Toril Haraldsen likevel å være selektiv med plassene hun fikk tilbud om: – For at praksisplassene skal ha en verdi, må elevene ha mulighet til å lære noe om arbeidslivet, ikke bare stå i en krok for seg selv og rydde. En praksisplass må bygges opp i fellesskap og samarbeid om tydelige mål, og da kan det være for enkelt å overlate til den enkelte elev å skaffe seg praksisplass. – I dag befinner arbeidslivet og utdanningsmyndighetene seg i hver sin verden, og det er stor usikkerhet på begge sider. Skole og næringsliv må finne sammen for å bygge systematisk kompetanse for opplæring i arbeidslivet, sier læreren som akkurat nå ser fram til å puste ut i sommerferien. Om hun vender tilbake til klasserommet i august er fortsatt uvisst. Næringslivet er også et alternativ for skolefolk. Fagbladet 6/2008 > 19 fbaargang2008 fbseksjonKIR