Det er riktignok ikke så ofte barna kommer hit, de vet om meldeplikten. – De er kjappe i luka, og vanskelige å få i tale, men vi prøver hver gang. Og det har hendt at vi har valgt å følge etter dem. E ha hovna opp i tryne så e kan’kji tene peng E er blakk og sjuk og lei meg Mor – no vil e berre heim Søstrene er oppvokst øverst i Votndalen i Ål i Hallingdal. Tove spilte gitar og munnspill. Allerede i 8-årsalderen skrev hun historier til Norsk Barneblad og triste skillingsviser om folk som flytta fra bygdene. Som hestejente i Statene opplevde hun møter med folk som ble syke uten forsikringer og sikkerhetsnett. De måtte selge alt de eide. Det vekket hennes politiske engasjementet. Tilbake i Norge ble hun valgt inn på fylkestinget for Arbeiderpartiet, og satt i sentralstyret for AUF. Etter noen ekstrem-aktive politiske år, møtte hun veggen. Nå har hun valgt å konsentrere seg om musikken i tillegg til jobben. Der er hun tillitsvalgt. Fortsatt er hun brennende engasjert. Også lillesøster Anita skrev fortellinger og dikt. Hun fikk tildelt trekkspill som instrument. Det var veldig gøy – veldig kort. – Hvor kult er det å spille trekkspill som gryende tenåring, sukker hun. Trekkspillet ble solgt i en blakk periode. Dessuten ville hun egentlig alltid synge. Det gjør hun nå, begge synger, skriver tekster og melodier. Anita er tillitsvalgt for Fagforbundet. Og nytt trekkspill er også kommet på plass igjen. – Tonene er vakre på en litt trist måte. E er så slitin – ha’kji sove på fleire døgn Over alt e kjem er døradn stengd Alt bi bedre i morgo om e fær litt søvn PÅFYLL AV SPRØYTER OG SÅRPAKKER: Hver kveld kommer nærmere 500 brukere innom luka der søstrene Bøygard jobber. De kommer for å få bokser med 30 sprøyter, kondomer, sårstell og informasjon om hjelpeapparatet. – Vi jobber med smittevern, og vi ønsker at brukerne skal komme ut av det med helsa i behold. Og å gjøre hverdagen litt lettere der de er. For den er tøff, sier Anita. – Alle politikere skulle jobba en kveld i luka, det ville vært lærerikt. E ska’kje bli – e ska’kji plage deg med renn E ska’kji spørja ette pillu ell peng Alt e treng no mor, er ei seng Tilbake i parken på Olav Ryes plass går Bøygard-konserten mot slutten. En deilig parkdag i sola for alle slags folk. Unge. Gamle. Noen med gravide mager. Og et utdrikningslag. Gutta fremst foran scenen har vært att og fram bak buskene et par ganger, andre sitter stille og støtt og lytter. Det gjør godt å bli sunget om – og for. Tekstene er livsnære. Jenta som ba om å få komme hjem; hun fikk komme hjem den kvelden. De så henne aldri igjen i luka. Det kan enten være et godt tegn – eller et dårlig tegn. 16 > Fagbladet 6/2008 fbaargang2008 fbseksjonSAM