KRONIKK ...eller så handler det bare om å redde Norge fra en Høyre/Frpregjering. Uansett så må de rødgrønne komme seg ut av administrasjonsmodus og over i det visjonære før det er for seint. > ASLAK SIRA MYHRE Leder for Fritt Ords nye kultur- institusjon, Litteraturhuset, som har som formål å formidle og vekke interesse for litteratur og lesing. Kronikkforfatteren skriver om hva han mener den rødgrønne regjeringen må gjøre for å hindre at Høyre og Frp får regjeringsmakt etter valget neste høst. Kan hende det gjelder å redde vår jord..54 > Fagbladet 7/2008 JEG STÅR IKKE FREMST i heiagjengen til verken Jens Stoltenberg, Lars Peder Brekk eller Kristin Halvorsen. Jeg har ikke på noe tidspunkt de siste åra drømt om Soria Moria, og jeg tilhører den delen av venstresida Martin Kolberg hevder at går Frps ærend. For meg er en regjering som fører krig i Afghanistan uspiselig uansett hvilken farge den benevner seg med, og sånn sett burde jeg ikke felle noen tårer for denne sommerens triste meningsmålinger. Likevel gjør jeg det. Denne regjeringen er litt som den svenske barne-tv-figuren Joppe, den må reddes død eller levende. Og det viktigste bidraget må komme fra den selv. Gjennom hele 80- og 90-tallet var norsk politikk ridd av skinnmotsetninger. Arbeiderpartiet og Høyre veksla på regjeringsmakten og lagde valgkamper hvor de erklærte hverandre som hovedmotstandere. Samtidig var det ingen partier i Stortinget som stemte oftere sammen enn nettopp disse, og derigjennom var de hverandres viktigste støttespillere i vekslende mindre- tallsregimer. Dette misforholdet mellom retorikk og praktisk politikk ga etter hvert vanlige folk en berettiga følelse av at det ikke var noen forskjell og nørte opp under den politikerforakten som Frp seinere har kunnet høste av. I DAG STÅR VALGET mellom to alternativer som faktisk er forskjellige. H/Frp og de rødgrønne er så forskjellige at folk ikke bare vil merke forskjell, de kan komme til å merke klasseforskjell på de to alternativene. Først og fremst fordi H/Frp vil bety en maktforflytning fra endringer og til dels rasering av det vi har oppfatta som dagligdags i årtier. Opp mot halvparten av landets aviser kan komme til å forsvinne, store statlige eiendommer vil bli privatisert, inklusiv naturressurser som olje og fosser, og dørene vil åpnes for billig arbeidskraft og sosial dumping, men lukkes for asylsøkere. Dette burde i seg sjøl være nok til å skremme fram fire nye år for Kompani Stoltenberg. Sånn er det ikke, og som nevnt mener jeg at regjeringa sjøl må ta mesteparten av ansvaret for at det har blitt sånn. Og det er ikke, «Vi trenger en rødgrønn regjering som bygger landet, ber oss gjøre vår plikt og kreve vår rett og gir oss troen på politikk og felleskap.» sentrum mot ytterste høyre og rikfolk som vi ikke har sett i moderne norsk historie. Arbeidsmiljø, kultur- og mediesektoren, innvandrere og det offentlige vil bli utsatt for sterke som Lars Sponheim og resten av Venstre later til å tro, et spørsmål om orden og oppførselskarakterene til regjeringas statsråder. Politikk dreier seg heldigvis om større ting enn som så. fbaargang2008 fbseksjonKIR