TEMA INGEN STEDER Å DRA Kanskje på grunn av krig, eller fordi de blir nektet å vende tilbake av hjemlandets myndigheter. Dermed oppholder de seg ulovlig i Norge. Uten rettigheter til arbeid eller sosialhjelp lever de mellom sprekkene i systemet. Norske myndigheter kaster dem ikke ut, men oppfordrer dem til selv å reise. Det fins ikke presise tall for hvor mange mennesker det dreier seg om, men det er anslått at hundrevis på denne måten lever som ikke-mennesker i det norske samfunnet. 18.200 personer bodde ulovlig i Norge per 1. januar 2006, ifølge anslag fra Fafo og Statistisk sentralbyrå. De ureturnerbare er bare en liten del av denne gruppen. Av disse var 12.300 asylsøkere med avslag. Men tallene er usikre og vanskelige å få bekreftet. Organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger har kritisert anslaget og mener et riktigere tall er 5–10.000. Dersom forskerne har rett, gjelder det i underkant av 0,4 prosent av den samlede befolkningen i Norge. Det er lavt i internasjonal sammenheng. I EU er det samlede anslaget én prosent, i USA 3,8. Vår mann har lenge vært en av de «ureturnerbare». Norske myndigheter ville sende ham ut til det de mener er hans hjemland. Men hjemlandet har ikke villet ta ham imot. Rundt bordet glir vertens personlige beretning over i diskusjoner om asylsøkere, velferd og internasjonal politikk. Vi skjenker mer te. Mannen uten land lar seg engasjere. Han smiler. Men nervøst. – Jeg er alltid redd. «DET TAR LIVET AV MEG Å SITTE STILLE» P registrere den trette minen, det oppgitte blikket, hvordan han rett fram og nærmest likegyldig svarer på våre spørsmål. Som om ingenting lenger er av betydning. Yemane har bodd i Italia, Sverige og Norge, har jobbet som sjømann og snakker italiensk. I ti år har han bodd i Norge, de siste to på ventemottaket på Lier. Han er 52 år gammel. Hjemlandet, Eritrea, har han ikke sett siden 1974. – Man glemmer mye når hjernen ikke arbeider, forteller han. – Jeg er redd for at jeg mister for mye av hodet. For fire år siden jobbet Yemane som renholder på et sykehjem i Oslo. Det tok slutt da han fikk avslag på søknaden om opphold. Siden den gang har han glemt mesteparten av norsken han hadde lært seg. Det går i mange språk på mottaket, men norsk er sjelden et av dem. Samtidig har han gitt opp å holde kontakt med familien. Orker ikke lenger. – Det tar livet av meg å sitte stille, sier han. I lommeboka ligger fremdeles LOfavør-kortet med logoen til gamle Norsk Kommuneforbund, men det har gått flere år siden Yemane sluttet å betale medlemskontingenten. Han var fagorganisert av prinsipp, men nå ser han ingen forskjell på LO og izzarestauranten ligger ved siden av veien, i gangavstand fra Lier statlige ventemottak. Yemane går forbi nesten hver dag, men har aldri vært innenfor dørene før nå. Hundre kroner i uka gir ikke rom for den slags utskeielser. Han ser gammel ut, sliten. Resignert. Vi skal ikke gå inn i saken til Yemane, har ingen mening om han tilfredsstiller kravene for å innvilges opphold i Norge. Vi nøyer oss med å GÅR TUR: Det er langt å gå fra Lier til Drammen, men tid er en ting Yemane ikke har for lite av. «Når jeg fokuserer på jobben, kan jeg glemme en stund.» 10 > Fagbladet 7/2008 fbaargang2008 fbseksjonKON